Oslos skjulte perler: dit en lokalkjent faktisk går

Google «skjulte perler i Oslo» og du får Damstredet, Emanuel Vigeland-mausoleet og en håndfull kafeer som var hemmelige i 2019. Damstredet er jo nydelig: 160 meter brostein mellom Akersveien og Fredensborgveien, trehus fra første halvdel av 1800-tallet. Men gata står i samtlige guidebøker og på topplistene til Tripadvisor.

Skjult er noe annet.

Testen i denne artikkelen er enkel: ville en som bor i byen gått dit på en fridag, uten besøk å underholde? En del av de berømte «perlene» består faktisk testen, og de får ærlig omtale lenger ned. Men det meste som består den, ligger på vannet. Guidene skrives fra land. Vi går ut fra Tjuvholmen hver dag, og stedene som fortsatt er tomme en lørdag i juli, er de du trenger båt for å nå.

Perlene du trenger båt til

Vikene bak Gressholmen. Øybåten legger til på nordsiden, og alle går rett mot kroa. På baksiden, der Gressholmen henger sammen med Rambergøya og Heggholmen, ligger et beskyttet vannspeil som skifter til turkis på soldager. Sandbunn, grunt vann, ingen sti og ingen skilting. Vi ankrer der på hverdagsformiddager og har hatt gjester som spør om dette virkelig er Oslo. Flere slike steder står i badeplassguiden vår.

Svabergene sør på Hovedøya. Klosterøya er full av folk hele sommeren, men de flate svabergene på sørsiden har ingen sti som fører dit. I praksis betyr det at de tilhører den som kommer sjøveien. En kort fergetur fra Rådhusbrygga, og likevel et sted du kan ha helt alene en ettermiddag i juli.

Heggholmen fyr. Et lite fyr ytterst på steinene i Gressholmen-klyngen, og et av de stilleste punktene i indre fjord. Bølgeskvulp mot berget, ellers ingenting. Kajakkfolk kjenner det. Fergepassasjerer ser det aldri.

Steilene. Sør for Nesodden, i innløpet til fjorden, ligger fem småøyer: Landsteila og Persteila (i dag sammenkoblet), Knerten, Storsteila og Fyrsteila. Steinkobbene ligger på svabergene her i grupper på 10–20 ved fjære sjø, en av de største selkoloniene i Sør-Norge. Du hører dem før du ser dem, en lav bjeffing over vannet. Knerten er fuglereservat med ilandstigningsforbud. På Fyrsteila står porten fyrvokteren gikk gjennom morgen og kveld for å tenne og slukke fyret, og bestyrerboligen fra rundt 1890, i sveitserstil, er i dag en kystledhytte du kan leie.

Én praktisk felle: øybåtene går fra Rådhusbrygga, men Steilene-båten går fra Aker Brygge og bruker en drøy halvtime til Landsteila.

Folk bommer på det hver eneste sommer.

Gressholmen utenom rushet. I tolv år var den lille øya Oslos hovedflyplass. Sjøfly landet på det skjermede vannet mellom øyene fra 1927 til Fornebu åpnet i 1939, og sporene etter sjøflyhavna finnes fortsatt for den som leter. I dag er det meste naturreservat, og kroa har servert kalde drikker med fjordutsikt siden 1930. Spør dem om kaninene. Resten av øyene i indre fjord har vi skrevet om for seg.

Bysiden: det som består ærlighetstesten

Ekebergskogen i siste lystime. Skogkledd åsside over fjorden med over 40 skulpturer, gratis og døgnåpen hele året. Selve parken står i guidene; det lokale grepet er tidspunktet. På Ekebergveien nedenfor parken markerer en plakett stedet der Munch skal ha sett den blodrøde himmelen som ble «Skrik», og Marina Abramović har satt opp en permanent ramme på nøyaktig samme punkt, laget for at du skal skrike ut i fjorden. Gå opp ved solnedgang, så har du utsikten og rammen for deg selv.

Akerselva i snøsmeltingen. Åtte kilometer elv gjennom byen, forbi rundt tjue fosser som en gang drev sagbruk og spinnerier. Bjølsenfossen er høyest med 16 meter; fossen ved Beierbrua på Sagene, rett ved Hønse-Lovisas hus, er den folk fotograferer. Du har nok gått langs elva før. Gjør det i april, når smeltevannet står på, og du slutter å høre byen lenge før Nydalen.

Losæter. En kornåker med gamle kornsorter, en kjøkkenhage og et skipsformet bakehus, klemt inn mellom byggekraner og biltrafikk i Bjørvika. Bakehuset kom i 2016 og drives av Flatbread Society, Bybonden og fellesskapshagen Herligheten. Fritt å gå gjennom på dagtid, fem minutter fra Operaen, og de fleste som krysser Bjørvika aner ikke at det finnes. Sjekk loseter.no for bakedager.

Kampen og Rodeløkka. To trehusstrøk som overlevde fordi de lå utenfor datidens bygrense da Oslo forbød nye trehus. Kampen ble bygd mellom 1859 og 1878 på toppen av en ås; Rodeløkka rundt 1860–1880, omtrent 140 småhus i hver sin farge, med stakittgjerder, kirsebærtrær og smug som Snippen.

Folk bor der.

Gå rolig, og la hagene være i fred for kameraet.

Kyststien på Bygdøy. Huk kjenner alle, og Paradisbukta ligger drøyt en kilometer lenger vest. Det færre går, er stien mellom og rundt: brygger, benker og lommestrender som kartet ikke gidder å navngi. Buss 30 fra Jernbanetorget til Huk, så er du i gang.

De «skjulte» perlene alle kjenner

Damstredet og Telthusbakken. Fortsatt verdt turen, med ærlig ramme: en lokalkjent går gjennom som snarvei, ikke som utflukt. Historien er bedre enn fotomotivet. Telthusbakken står i dag fordi bakken var ubrukelig til alt annet, så ubemidlede fikk bygge i tre der likevel; rundt 1850 bodde 231 mennesker i den lille gata, og Wergeland bodde øverst. Rett ovenfor ligger Gamle Aker kirke, byens eldste stående bygning, påbegynt en gang mellom 1080 og midten av 1100-tallet. Og på andre siden av Akersveien: Vår Frelsers gravlund, med Ibsen og Munch. Kom før ni om morgenen, så er brosteinen din.

Emanuel Vigeland-mausoleet. Den ene gjengangeren som tåler all omtalen. Gustav Vigelands bror Emanuel bygde det i 1926 som sitt eget museum og gravkammer og kalte det Tomba Emmanuelle. Inne venter ett mørkt, tønnehvelvet rom dekket av «Vita», en fresko på 800 kvadratmeter om menneskelivet fra unnfangelse til død, og asken hans står i en urne over inngangsdøra. En hvisking bærer gjennom hele hvelvet. Åpent for publikum siden 8. desember 1959, Grimelundsveien 8, kun søndager, billett på forhånd. Mange oslofolk har aldri vært der. De som har vært der, drar gjerne igjen.

Praktisk til slutt

Bysiden krever bare Ruter-billett og bein. Øyene dekkes av vanlig billett: B1 og B4 går helår til Hovedøya, Bleikøya, Lindøya, Nakholmen og Gressholmen, B2 om sommeren til Langøyene, alt fra Rådhusbrygga. Detaljene står i øyhoppingsguiden.

Vikene, svabergene uten sti og selene på Steilene når du derimot bare sjøveien. Vi kjører private turer for inntil sju gjester fra Tjuvholmen, og stedene i første halvdel av denne artikkelen er helt vanlige stopp for oss; ledige datoer ligger på bookingsiden. Kajakk fungerer også, med erfaring og rolig varsel.

Og husk altså kaiene: øybåtene fra Rådhusbrygga, Steilene-båten fra Aker Brygge, vi fra Tjuvholmen. God tur.