Hovedøya: Klosterøya syv minutter fra Oslo

Kaninene forsvant i 2007. Ingen vet hvorfor. I årevis hadde Hovedøya hatt en kaninbestand som folk behandlet som en liten attraksjon i seg selv — de hoppet over engene og dukket opp bak klostermurer som var åtte hundre år eldre enn dem. Så var de borte. Reven er her fortsatt, riktignok. I hvert fall én rev, som har blitt nok av en institusjon til at folk omtaler henne med navn ved den sesongdrevne kaféen.

Hovedøya er den største av Oslos indre øyer. Førti mål med skog, blomsterenger, svaberg og lagvis historie, åtte hundre meter fra Rådhusbrygga. Ferga bruker syv minutter. På den tiden krysser du fra en europeisk hovedstad til et naturreservat med ruiner av et av middelalder-Norges mektigste klostre, to napoleonske kanonstillinger, et militærmagasin fra 1848 og restene av en tysk krigsleir. Øya har vært bebodd, beleiret, brent, beskutt og forlatt gjennom ni århundrer. På en tirsdag ettermiddag føles den likevel fredelig.

Engelske munker i Oslofjorden

Den 18. mai 1147 gikk en gruppe cisterciensermunker i land på Hovedøya. De hadde reist fra Kirkstead Abbey i Lincolnshire, England, ledet av abbed Philippus med tolv munker og flere lekbrødre. Oppdraget var å grunnlegge et nytt kloster på invitasjon fra den norske kirken. De viet det til Jomfru Maria og Sankt Edmund.

Cistercienserne var jo ikke tilfeldige nybyggere. Ordenen krevde strengt levesett og ubarmhjertig arbeidsdisiplin. De drenerte myrer, ryddet mark og drev jordbruk med en effektivitet som overgikk det meste av verdslig drift på den tiden. I løpet av noen generasjoner hadde klosteret på Hovedøya vokst fra en liten kystfundasjon til en av Norges rikeste klosterinstitusjoner. På det meste kontrollerte det over fire hundre eiendommer i Oslo-området, inkludert gods på Bygdøy, Bogstad, Frogner og Ullern. Går du gjennom de strøkene i dag, går du på jord som engelske munker en gang forvaltet. Eiendomsprisene har nok endret seg noe.

Selve klosteret ble bygget i etapper. En romansk steinkirke kom først — fundamentene er fortsatt tydelig synlige i ruinene. Et gotisk klosteranlegg fulgte, med spissbuede vinduer som reflekterte den arkitektoniske dreiningen som feide over europeisk klostervesen på 1200- og 1300-tallet. Steinmurer omga hager, verksteder, en sovsal og en spisesal der munkene spiste i stillhet mens én av dem leste høyt fra Skriften. Planløsningen fulgte det faste cisterciensermønsteret du finner fra Yorkshire til Portugal: kirke i nord, klostergang i sør, kapittelhus i østfløyen, lagre og lekbrødrenes kvarterer i vest.

Det som står igjen er oppsiktsvekkende for en ruin som har vært eksponert for norsk vær i fem hundre år. Du kan gå fritt gjennom fundamentene når som helst, uten å betale noe. Kirkemurene står i skulderhøyde enkelte steder. Klostergangen er lesbar. Infotavler gir kontekst, men ærlig talt holder steinene. Står du inne i kirkens fotavtrykk en stille morgen, ser du gjennom den gamle døråpningen ut mot fjorden, og det er lett å forstå hvorfor munker fra flatlandet i Lincolnshire valgte akkurat denne plassen. Utsikten så vel omtrent lik ut i 1147.

Tidlig morgen er det å foretrekke, før fergefolket ankommer. Klosterruinene i lavt lys uten andre mennesker er en av de bedre gratisopplevelsene Oslo har.

Fire århundrer, så ild

Klosteret drev i 385 år. Det er lenger enn de fleste moderne nasjonalstater har eksistert. Slutten kom ikke av forfall, men av politikk. I 1532, under urolighetene knyttet til reformasjonen i Skandinavia, ble abbeden på Hovedøya arrestert og fengslet. Klosteret ble plyndret av soldater og lokale lykkejegere, og deretter satt i brann. Fire hundre års akkumulert rikdom, manuskripter, liturgiske gjenstander og eiendomsregistre for store deler av Oslo-området: brent eller spredt for alle vinder.

Så kom den endelige ydmykelsen. Klosterets steiner ble brutt og fraktet over havnen for å forsterke Akershus festning. Den samme festningen du ser fra Hovedøyas vestside i dag ble altså delvis bygget med stein stjålet fra øya. Middelalderens gjenbruk på sitt mest usensimentale.

Nordmenn har vel alltid vært gode på den slags. Kast ingenting. Ikke engang et kloster.

Kanoner, krutt og et krigsskip som het Lützow

Etter munkene kom militæret. Hovedøyas høyde og siktlinjer over havnen gjorde den til et naturlig forsvarspunkt, og den dansk-norske hæren utnyttet det gjennom tre århundrer.

I 1808, under Danmark-Norges deltakelse i Napoleonskrigene, ble to kanonbatterier anlagt på øyas høyeste punkt. Steinmurene på begge batteriene står ennå, med vinkler som fortsatt skjærer skarpt mot trekronene. To kruttmagasiner fra samme periode ligger like ved — tykkveggede steinkonstruksjoner, bygget lavt mot bakken for å tåle utilsiktede eksplosjoner. De ser uforstørrelige ut. Etter 218 år virker de nokså uforstørrelige også.

I 1847–48 tilføyde militæret Lavetthuset, et magasin for kanonlavetter og utstyr. Det står fortsatt, brukt til utstillinger og arrangementer i ny og ne. Bygningen er en pen steinrektangel som ville passet på enhver militærbase i Nord-Europa fra 1800-tallet.

Andre verdenskrig brakte det mest voldelige kapittelet. Tyske styrker okkuperte Hovedøya og opprettet en leir med flere brakker. Under invasjonen i april 1940 ble øya beskutt da det tyske krigsskipet Lützow rettet ild mot norske luftvernstillinger på Hovedøyas høyder. Den samme Lützow som hadde blitt skadet av kanonene ved Oscarsborg tidligere den samme morgenen, skjøt nå på den lille øya syv minutter fra Rådhusbrygga.

Etter krigen fungerte øya en kort periode som interneringsleir for kvinner som hadde hatt forbindelser med den tyske okkupasjonsmakten. Ordet var tyskertoser, og det bærer på en grusomhet som ettertiden ikke har vært snill med. Interneringsleirene er et av de mindre komfortable kapitlene i norsk etterkrigshistorie, og Hovedøya var en del av det.

I dag er brakkene borte. Kanonbatteriene og kruttmagasinene står igjen, solide og stille mellom trærne.

Villblomster, rev og et naturreservat

Hovedøya har vært naturreservat siden 1947. Vernet dekker hele øya og forklarer hvorfor den føles villere enn nærheten til en hovedstad burde tilsi. Førti mål med blandingsskog, eng og steinete strandlinje, forvaltet med lett hånd slik at landskapet får følge sin egen rytme.

Trærne legger du merke til først. Lind, eik, alm og hassel danner et kronedekke som er uvanlig mangfoldig for denne breddegraden. Lindetrærne er spesielt fine i begynnelsen av juli når de blomstrer: en søt, tung duft som fyller stiene og tiltrekker seg hvert eneste bie på indre fjord. Lind — det samme ordet som gir oss Lindøya over vannet.

Blomsterengene topper seg i juni. Variasjonen av arter på et så kompakt areal er uvanlig, og kombinasjonen av skjermede sørvendte skråninger, steinblotninger og skogsløyper skaper et lappeteppe av mikroklimaer som holder liv i planter du ikke ville forvente å finne på én øy. Orkideer vokser her. Engene er verdt et besøk i seg selv, selv om du ikke bryr deg om klosterruiner eller napoleonske kanonstillinger — men jeg er ikke sikker på at en slik person finnes.

Reven fortjener nok et avsnitt. Hun har blitt en slags lokal kjendis, dukker opp på turstier midt på dagen og slår seg av og til ned i nærheten av Klosterkroa. Besøkende tar bilder. Hun virker ikke å bry seg. Reven har bedre PR enn de fleste restauranter i Oslo.

Fuglelivet er rikt om våren og sommeren: tjeld på de steinete strendene, sangere i undervegetasjonen, en og annen gråhegre som står urørlig i gruntvannet som et stykke drivved som kanskje er i live. En flaggspett tromler på de gamle eikene ved klosteret. Jeg la merke til den første gang i mai i fjor og har lyttet etter den hver tur siden.

De beste badebergene i indre fjord

Dette er det som overrasker folk. Hovedøya har noen av de beste badeplassene i indre Oslofjord, og alt du trenger å gjøre er å gå til vestsiden og hoppe fra et berg.

Vestsiden har flate bergshyller som faller rent ned i dypt, klart vann. Ingen vading gjennom gjørme, ingen gradvis inngang. Du sitter på varm stein, senker deg ned, og vannet når umiddelbart til brystet. Sikten er god etter byfjordstandard — tre til fem meter på en rolig sommerdag. Bunnen er mørk stein og tang, den typen vann som ser bra ut på foto og er enda bedre å svømme i.

På en varm juliettermiddag er vestbergene det rette valget. Steinen holder varmen. Du bader, tørker på berget, bader igjen. Folk tar med bøker og niste og blir i timevis. Det føles litt som Adriaterhavet, bare at vannet er rundt femten grader kaldere og den nærmeste spritzen er tilbake på fastlandet.

Vi passerer langs Hovedøyas strandlinje på de fleste private turene våre, og jeg peker alltid ut badeplassene fra vannet. Bergene ser enda bedre ut fra den vinkelen: flate hyller av grå stein, en rekke badende, furutrær bak dem, bysilhuetten i det fjerne.

Klosterkroa: øl blant ruinene

Klosterkroa er øyas sesongkafé, plassert rett ved klosterruinene med uteservering som vender ut mot det gamle klosterområdet. De serverer kaffe, øl, vin, brus og enkel mat. Menyen er enkel. Plasseringen er det ikke.

Å ta en øl ved siden av klostermurer fra 1100-tallet mens en rev ser på deg fra ti meter unna er ikke en setning man forventer skal gjelde en øy syv minutter fra en skandinavisk hovedstad. Men her er vi. Klosterkroa har åpent fra rundt mai til september, væravhengig. På varme helger fylles den innen tidlig ettermiddag, så å komme med morgenfergen er verdt innsatsen.

Rundturen: 45 minutter rundt øya

En velholdt grussti går rundt Hovedøya på omtrent 45 minutter i behagelig tempo. Den passerer gjennom alt øya byr på: skog, eng, klosterruiner, kanonstillinger, vestsidens badeberger og østsidens strandlinje med utsikt sørover mot de ytre øyene. Ingen stigning å snakke om. Egnet for alle. Barnevogn går fint på de fleste partier, selv om et par steinete strekk på vestsiden er lettere uten hjul.

Den beste utsikten tilbake mot Oslo er fra vestsiden. Bysilhuetten brer seg over vannet: Operaen, Barcode, Akershus festning, Aker Brygge, Holmenkollbakken på åsen bak. Herfra ser du Oslo som en havneby på en måte gatene aldri viser deg.

Regn med mer enn 45 minutter. Klosterruinene alene kan ta en halvtime hvis du leser infotavlene. Et bad legger til en time. Klosterkroa legger til så lenge du føler for å sitte der. De fleste som planlegger et kort besøk ender opp med to til tre timer.

Slik kommer du deg til Hovedøya

Ruter-fergen B1 går fra Rådhusbrygga, samme terminal der de fleste fjordturene starter. Hovedøya er første stopp, syv minutter fra avgang. Om sommeren går fergene hvert 15. til 20. minutt. Om vinteren fortsetter ruten med redusert frekvens, omtrent hvert 30. til 60. minutt. Øya er tilgjengelig hele året.

En vanlig Ruter-billett dekker overfarten. Et dagskort (137 kroner for voksne) gir ubegrenset reise og lar deg hoppe mellom Hovedøya, Gressholmen, Bleikøya, Nakholmen og Lindøya på samme B1-rute. Oslo Pass dekker også alle Ruter-ferger. Kjøp billetter via Ruter-appen, på Narvesen eller 7-Eleven, eller om bord.

Toaletter: Begrenset. Det finnes fasiliteter ved kaféen og fergeleiet. Ingenting ellers på øya. Planlegg deretter.

Mat og drikke: Klosterkroa har sesongåpent (omtrent mai til september). Utenom den perioden må du ta med alt selv. Det finnes ingen butikk på øya.

Regler: Hovedøya er naturreservat. Hold deg på merkede stier i vernede områder. Ikke plukk blomster. Ingen bål. Ingen telting. Ta med alt søppel.

Ni århundrer på én øy

Hovedøya komprimerer en forbausende mengde historie i et areal du kan gå over på tjue minutter. Cisterciensermunker som kontrollerte halve eiendomsmassen i det som skulle bli Stor-Oslo. Reformasjonspøbel som brant stedet ned og brøt steinene. Napoleonstidens artillerister som bygget batterier for å forsvare en fjord som uansett var i ferd med å skifte hånd mellom Danmark og Sverige. Tyske soldater som beskjøt norske luftvernstillinger fra et krigsskip. Norske myndigheter som internerte kvinner i leirer på den samme øya der munker en gang hadde bedt for de dødes sjeler.

Og nå: piknikfolk. Badende. En rev.

Klosterruinene står stille midt i alt dette, åpne for alle, til enhver tid, uten å koste noe. Steinene som ikke ble fraktet til Akershus har sunket ned i bakken i vinkler som antyder varighet. Villblomster vokser mellom dem i juni. Regn fyller de gamle fundamentene i november. Årstidene kommer og går. Murene står.

På en heldagstur ankrer vi noen ganger opp utenfor vestsiden og lar gjestene bade mens vi peker ut kanonstillingene på ryggen ovenfor. Fra vannet ser hele øya ut som en lang grønn ås med klostermurer som bryter trekronene. Det er et av synene jeg liker best på indre fjord, og jeg har sett det vel tre hundre ganger.

Ferga går fra Rådhusbrygga hvert kvarter om sommeren. Ta med håndkle og en jakke. Vinden over fjorden er alltid kaldere enn du tror.