Øyene i indre Oslofjord: Alt du ikke visste om øyene du ser fra kaia

Vi har jo alle vært der. Stått ved rekkverket på øybåten en julidag, halvt blinde av sol mot vannet, med Hovedøya rett foran og lyden av byen som slipper bak. Det er en av de der Oslo-opplevelsene som føles obligatorisk: ferga, øya, engangsgrillen, det lunkne vannet.

Men det er lett å stoppe der. De fleste tar B1 ut til Hovedøya, spiser lunsj på Klosterkroa, bader fra svabergene på vestsiden og tar ferga hjem. Kanskje en tur til Langøyene om sommeren for sandstranda. Det er helt fint. Men øyene i indre Oslofjord har lag på lag med historie og detaljer som sjelden kommer fram mellom badehåndkleet og solkremen.

Hva slags dag skal det være?

Øyene er ikke utbyttbare, og båtturen mellom dem spiser tid. Så begynn med hva du faktisk er ute etter.

Skal du bade i varmt vann: Langøyene. Den eneste offisielle bystranda blant de indre øyene, sandbunn, vestvendt, med grunner som når 23–24 grader i juli. B2 går bare om sommeren, og turen tar en halvtime.

Skal du stupe fra svaberg: vestsiden av Hovedøya, syv minutter fra kaia, der berget faller rett ned i dypt vann. Nakholmen er barneversjonen, med badebrygge, stupebrett og flåte forankret et stykke ut.

Skal du ha historie: Hovedøya, uten konkurranse. Klosterruiner fra 1147, kanonbatterier fra 1808, krutthus og krigshistorie, alt på én rundtur på tre kvarter.

Skal du gå og spise: Gressholmen, som egentlig er tre øyer bundet sammen av smale landtunger, med en kro som har skjenket øl med fjordutsikt siden 1930.

Skal du ha ro: Bleikøya blant fergeøyene, med grusstier under gamle frukttrær og rikt fugleliv på vestsiden. Vil du ha ordentlig stillhet, må du til Steilene, og dit kommer du bare med egen båt eller kajakk.

Har du to timer og ingen plan: Hovedøya. Ruinene, rundturen, en dukkert fra svabergene og Klosterkroa, syv minutter fra Rådhusbrygga.

Resten her er langversjonen.

Hovedøya: Klosteret som eide halve Oslo

De fleste vet at det ligger klosterruiner på Hovedøya. Færre vet hva klosteret faktisk var. Cisterciensermunker fra Kirkstead Abbey i Lincolnshire grunnla det 18. mai 1147. Abbed Philippus kom med tolv munker og en håndfull lekbrødre, og i løpet av fire hundre år bygde de opp et godsimperium på 443 eiendommer i Osloregionen, blant annet Bygdøy, Bogstad, Frogner og Ullern. Noen av de dyreste adressene i landet i dag var altså klostergods. (Store norske leksikon oppgir en nordmann, Andverus, som den som ledet grunnleggelsen; de øvrige kildene sier Philippus, og det er den versjonen som brukes her.)

Romanske kirkefundamenter og gotiske klostermurer står fortsatt i full bredde. Du kan gå gjennom dem når som helst, gratis, uten billett. En tidlig morgen i september, før byen har våknet ordentlig, har du ruinene helt for deg selv.

Slutten kom brått. I 1532 ble abbeden fengslet under reformasjonen. Klosteret ble plyndret og brent. Steinene ble fraktet over sundet og murt inn i Akershus festning, som du kan se fra Hovedøyas vestside den dag i dag. Øyas militærhistorie er like tett: to napoleonskrige-batterier fra 1808 med intakte steinmurer, to krutthus fra samme periode, og under andre verdenskrig hadde tyske styrker en leir med flere brakker her. Under invasjonen i 1940 ble øya beskutt fra krigsskipet Lützow.

Hovedøya er også i full bruk. Den store enga midt på øya fylles med folk fra mai til september. Svabergene på vestsiden er noen av de beste badeplassene i indre fjord, med dypt, klart vann rett ved kanten. En rev har bosatt seg permanent og dukker opp langs stiene med jevne mellomrom. Og Klosterkroa serverer enkel mat og drikke rett ved ruinene. Rundturen tar 45 minutter i rolig tempo. Utsikten tilbake mot Osloskylinjen fra vestsiden er noe for seg selv.

Gressholmen: Sjøflyplassen som varte i 25 år

Gressholmen ser ikke ut som mye fra ferga. Liten øy, noen trær. Men den henger sammen med Rambergøya og Heggholmen via smale landtunger, og til sammen utgjør de et naturreservat med to til tre timers turgåing gjennom blomsterenger, lune viker og lysåpen skog.

Norges første sivile flyplass åpnet her 16. juli 1927, da en Dornier Wal fra Deutsche Luft Hansa la seg på vannet mellom øyene. Den første sesongen fraktet plassen 636 passasjerer, og fram til 1939 var dette landets eneste internasjonale flyplass. Da Fornebu åpnet, flyttet hovedtyngden av trafikken dit, men sjøflyene ble værende: driften på Gressholmen holdt det gående helt til 1952. Spor etter anlegget finnes fortsatt for den som leter. Spør på Gressholmen Kro, som har servert gjester med fjordutsikt siden 1930 (sjekk åpningstider før du drar).

Og så var det kaninene. Gressholmen hadde i mange år en viltlevende kaninbestand som ble en del av øyas identitet, og som ungene elsket. De er borte nå.

Det meste av øygruppa er vernet, så du må holde deg til merkede stier i de mest sårbare områdene. Fugleliv fra tidlig vår, blomsterenger som topper seg i juni og juli, og lune sandstrender på sørsiden med grunt vann som varmes raskt. På Heggholmen, den ytterste øya, står et lite fyrtårn helt i vannkanten. Der hører du bare bølgeskvulp mot stein.

Langøyene: Søppelfyllingen som ble Oslos beste strand

Langøyene var opprinnelig to øyer. På 1960- og 70-tallet ble gapet mellom dem brukt som fyllplass for byens avfall. Fyllingen ble dekket til, planert og lagt under gress. I dag er det en sammenhengende øy med den eneste offisielle bystranda i indre fjord, sandbunn som holder på varmen, og grunner som når 23–24 grader i juli. Det er varmt etter norsk målestokk.

Det er vel ikke alle som vet at Langøyene også er et av svært få steder i indre Oslofjord der du kan telte gratis. Kun telt, i et avgrenset område på nordsiden, maks to netter. Ingen bål, stille fra klokken 23 til 07, minst tre meter mellom teltene. Oppgraderte dusjfasiliteter, sandstrand og halvtimes fergetur fra sentrum, alt for null kroner.

På en varm helgedag er ferga stappfull og teltplassene fulle innen tidlig ettermiddag. På en tirsdagsettermiddag i juni er stranden halvtom. Sørspissen har en nakenstrand, godt skjermet fra resten av øya av terreng og vegetasjon.

Bleikøya, Nakholmen og Lindøya: Hytteøyene ingen snakker om

Mellom Hovedøya og Langøyene ligger tre øyer som de fleste bare ser fra fergerekkverket uten å gå i land. Det er synd. Til sammen har de rundt 700 sommerhytter, og hver av øyene har sin egen karakter.

Bleikøya har rundt 200 hytter langs smale grusstier under gamle frukttrær, malt i pålagte farger: rødt, blått, grønt eller gult. Mange ble bygget tidlig på 1900-tallet som feriesteder for arbeiderklassefamilier som ikke hadde råd til landsted. Hyttene står på kommunal grunn med arvelige festeavtaler. Ventelistene strekker seg over tiår. Å gå mellom hyttene er som å gå inn i en annen tid, en gang Oslo var en by der alle skulle ha tilgang til kysten, uansett inntekt. Bading er begrenset, men turmulighetene og fuglelivet på vestsiden er undervurdert.

Nakholmen har omtrent like mange hytter, men er den minste av øyene og den mest tilgjengelige for besøkende. Sørvest på øya ligger en liten strand med badebrygge, stupebrett og en badeflåte forankret et stykke ut. På en varm ettermiddag blir flåten sentrum for hele øya: ungdommer som hopper, unger som svømmer ut, voksne som flyter på ryggen med lukkede øyne. Fra sørsiden har du utsikt mot åpen fjord i sør og Osloskylinjen i nord.

Lindøya er den største, med rundt 300 hytter og det sterkeste lokalsamfunnet. Mange hytter mangler fortsatt innlagt vann. Beboerne bruker felles vannposter. Ingen hytte får være høyere enn én etasje med loft. Fra ferga ser du rekkene med fargede hytter langs strandlinjen lenge før du legger til. Det ser ut som et postkort fra et land som ikke helt finnes lenger.

Hytteøyene er nabolag, ikke turistattraksjoner. Hold deg til de offentlige stiene, vær stille og ta med deg søpla.

Steilene: Der ferga ikke går

Sør for Nesodden, der indre fjord møter åpent vann, ligger Steilene. Hit kommer du bare med egen båt eller kajakk. Vannet er dypere, øyene er mer nakne, trærne færre.

Øygruppa var industriområde med oljelagre for fjordens skipstrafikk. Alt er ryddet og fjernet nå, og naturen har tatt tilbake det meste, en del av Oslos større prosjekt med å gi sjøfronten tilbake til folk.

Innimellom ligger det steinkobbe på bergene her, streifdyr fra liggeplassene i ytre fjord. Som regel dreier det seg om ett enkelt dyr. Flere av holmene er vernet, blant dem Knerten. Vernestatus og eventuelle ferdselsregler for hver enkelt holme ligger i Miljødirektoratets Naturbase, og den er verdt et blikk før du legger til et sted du ikke kjenner.

Tjue minutter fra en hovedstad med en million mennesker hører du ingenting annet enn sjø og fugl.

Bygdøy: Halvøya som oppfører seg som en øy

Bygdøy er teknisk sett en halvøy, tilknyttet fastlandet siden 1800-tallet. Men den føles som en øy. Du krysser et smalt eid, og karakteren skifter: trær erstatter boligblokker, og tempoet faller.

Museene kjenner du nok: Kon-Tiki, Fram, Norsk Folkemuseum med Gol stavkirke (flyttet hit og gjenreist i 1885), og Vikingtidsmuseet (tidligere Vikingskipshuset), som er stengt for ombygging og etter museets egen plan gjenåpner i 2027. Bygdøy har også strender og skog. Huk er Oslos mest populære badestrand, med sandbunn og nakenstrand på vestsiden. En kvarters spasertur gjennom Kongeskogen fører til Paradisbukta, en lun vik med roligere vann. Og strandstien som går rundt hele halvøya er 6,5 kilometer lang, gjennom gammelskog, langs svaberg og forbi kongefamiliens sommerbolig.

Buss 30 fra Jernbanetorget går ofte. Eller ta ferga fra Rådhuskaien til Dronningen i sommersesongen (sjekk Ruters rutetider). Bygdøy er for en egen dag.

Tre øyer på én dag

B1 går i rundløype mellom Hovedøya, Lindøya, Gressholmen, Bleikøya og Nakholmen, hele året. Om sommeren kommer B1X i tillegg, direkte til Hovedøya. Vanlig Ruterbillett, dagskort eller Oslo Pass gjelder på alle sammen, og du hopper av og på gjennom hele dagen. Avganger og sesong varierer, så sjekk Ruters båtruter. Tre til fire øyer er komfortabelt. En typisk dag: Hovedøya om morgenen for klosterruinene og en dukkert fra vestsvabergene, Gressholmen for lunsj på kroa, Nakholmen for ettermiddagsbad fra badebrygga.

Langøyene krever den separate B2-ferga om sommeren og er en halvdagstur i seg selv. Bygdøy tar fort en hel dag med museene. Steilene er bare tilgjengelig med egen båt eller kajakk, og krever erfaring og riktige forhold.

Når du bør dra

Juni til august: Alt er åpent. Kroene, kioskene, alle rutene. Vannet holder 17–20 grader, av og til høyere i lune bukter. Sollyset holder til langt utover kvelden. Men alle andre er der også, spesielt i helgene.

Mai og september: Det er roligere, lyset mykere, fargene dypere. Reduserte avganger, men nok til øyhopping. Vannet er for kaldt for de fleste, men turmulighetene og stemningen er på sitt beste. Klosterruinene på Hovedøya en septembermorgen i lavt lys, uten et menneske rundt deg, er verdt turen alene.

Oktober til april: Ferga til Hovedøya går året rundt, med redusert frekvens. De andre øyene er vanskeligere å nå. Men vinterfjorden har sin egen estetikk: mørk furu mot grått vann, klostermurene med et tynt lag snø, byskylinjen skarp i kald luft. Du har øya nesten alene.

Det du ser fra kaia

Fra Aker Brygge ser øyene ut som en sammenhengende grønn stripe på den andre siden av havnebassenget. Det tar syv minutter å komme over. Da åpner det seg: klosterruiner fra 1100-tallet, en sjøflyplass som var i drift i 25 år, en søppelfylling som ble sandstrand, hyttesamfunn med ventelister på tjue år, fuglereservater og fyrtårn og stier der du ikke møter et menneske. Alt sammen ligger innenfor synsvidde fra Rådhuset.

Ta med badehåndkle og matpakke. Ferga går ofte om sommeren.

Rutetider, sesong og åpningstider endrer seg. Sjekk lenkene over. Sist gjennomgått: juli 2026.