Øyene i indre Oslofjord: Alt du ikke visste om øyene du ser fra kaia

Vi har jo alle vært der. Stått ved rekkverket på øybåten en julidag, halvt blinde av sol mot vannet, med Hovedøya rett foran og lyden av byen som slipper bak. Det er en av de der Oslo-opplevelsene som føles obligatorisk. Ferga, øya, engangsgrillen, det lunkne vannet.

Men det er lett å stoppe der. De fleste tar B1 ut til Hovedøya, spiser lunsj på Klosterkroa, bader fra svabergene på vestsiden og tar ferga hjem. Kanskje en tur til Langøyene om sommeren for sandstranda. Det er helt fint. Men øyene i indre Oslofjord har lag på lag med historie og detaljer som sjelden kommer fram mellom badehåndkleet og solkremen.

Du kjenner øyene. Men visste du dette?

Hovedøya: Klosteret som eide halve Oslo

De fleste vet at det ligger klosterruiner på Hovedøya. Færre vet hva klosteret faktisk var. Cisterciensermunker fra Kirkstead Abbey i Lincolnshire grunnla det 18. mai 1147. Abbed Philippus kom med tolv munker og en håndfull lekbrødre. I løpet av fire hundre år bygde de opp et godsimperium som kontrollerte over 400 eiendommer i Osloregionen, blant annet Bygdøy, Frogner og Ullern. Noen av de dyreste adressene i landet i dag var klostergods.

Under ruinene finnes det en krypt. Den er ikke tilgjengelig for publikum, men den er der, og den forteller om et kloster med ambisjoner langt utover det lille øysamfunnet. Romanske kirkefundamenter og gotiske klostermurer står fortsatt i full bredde. Du kan gå gjennom dem når som helst, gratis, uten billett. En tidlig morgen i september, før byen har våknet ordentlig, har du ruinene helt for deg selv.

Slutten kom brått. I 1532 ble abbeden fengslet under reformasjonen. Klosteret ble plyndret og brent. Steinene ble fraktet over sundet og murt inn i Akershus festning, som du kan se fra Hovedøyas vestside den dag i dag. Øyas militærhistorie er like tett: to napoleonskrige-batterier fra 1808 med intakte steinmurer, to krutthus fra samme periode, og under andre verdenskrig hadde tyske styrker en leir med flere brakker her. Under invasjonen i 1940 ble øya beskutt fra krigsskipet Lützow.

Men Hovedøya er ikke et friluftsmuseum. Den store enga midt på øya fylles med folk fra mai til september. Svabergene på vestsiden er noen av de beste badeplassene i indre fjord, med dypt, klart vann rett ved kanten. En rev har bosatt seg permanent og dukker opp langs stiene med jevne mellomrom. Og Klosterkroa serverer enkel mat og drikke rett ved ruinene. Rundturen tar 45 minutter i rolig tempo. Utsikten tilbake mot Osloskylinjen fra vestsiden er noe for seg selv.

Gressholmen: Sjøflyplassen og kaninene som forsvant

Gressholmen ser ikke ut som mye fra ferga. Liten øy, noen trær. Men den henger sammen med Rambergøya og Heggholmen via smale landtunger, og til sammen utgjør de et naturreservat med to til tre timers turgåing gjennom blomsterenger, lune viker og lysåpen skog.

Det folk sjelden vet: Norges første sivile flyplass åpnet her i 1927. Sjøfly landet i det beskyttede farvannet mellom øyene og takset inn til brygga. Flyplassen var i drift til Fornebu tok over i 1939. Spor etter sjøflyinfrastrukturen finnes fortsatt for den som leter. Spør på Gressholmen Kro, som har servert gjester med fjordutsikt siden 1930.

Og så var det kaninene. I en årrekke hadde Gressholmen en stor viltlevende kaninbestand. De ble en del av øyas identitet, og ungene elsket dem. Så forsvant de. Gradvis, uten at noen kan peke på én grunn. Rovdyr, sykdom, harde vintre. Historien er litt trist og litt typisk for naturforvaltning i indre fjord: ting endrer seg raskere enn vi tror.

Det meste av øygruppa er vernet, så du må holde deg til merkede stier i de mest sårbare områdene. Fugleliv fra tidlig vår, blomsterenger som topper seg i juni og juli, og lune sandstrender på sørsiden med grunt vann som varmes raskt. På Heggholmen, den ytterste øya, står et lite fyrtårn helt i vannkanten. Der hører du bare bølgeskvulp mot stein.

Langøyene: Søppelfyllingen som ble Oslos beste strand

Langøyene var opprinnelig to øyer. På 1960- og 70-tallet ble gapet mellom dem brukt som fyllplass for byens avfall. Fyllingen ble dekket til, planert og lagt under gress. I dag er det en sammenhengende øy med den eneste offisielle bystranda i indre fjord, sandbunn som holder på varmen, og grunner som når 23–24 grader i juli. Det er varmt etter norsk målestokk. Etter enhver målestokk, egentlig.

Det er vel ikke alle som vet at Langøyene også er et av svært få steder i indre Oslofjord der du kan telte gratis. Kun telt, i et avgrenset område på nordsiden, maks to netter. Ingen bål, stille fra klokken 23 til 07, minst tre meter mellom teltene. Oppgraderte dusjfasiliteter, sandstrand og halvtimes fergetur fra sentrum. For null kroner.

På en varm helgedag er ferga stappfull og teltplassene fulle innen tidlig ettermiddag. Men en tirsdagsettermiddag i juni? Halv strand, halv stillhet. Sørspissen har en nakentstrand, godt skjermet fra resten av øya av terreng og vegetasjon.

Bleikøya, Nakholmen og Lindøya: Hytteøyene ingen snakker om

Mellom Hovedøya og Langøyene ligger tre øyer som de fleste bare ser fra fergerekkverket uten å gå i land. Det er synd.

Bleikøya har rundt 200 sommerhytter langs smale grusstier under gamle frukttrær, malt i pålagte farger: rødt, blått, grønt eller gult. Mange ble bygget tidlig på 1900-tallet som feriesteder for arbeiderklassefamilier som ikke hadde råd til landsted. Hyttene står på kommunal grunn med arvelige festeavtaler. Ventelistene strekker seg over tiår. Å gå mellom hyttene er som å gå inn i en annen tid, en gang Oslo var en by der alle skulle ha tilgang til kysten, uansett inntekt. Bading er begrenset, men turmulighetene og fuglelivet på vestsiden er undervurdert.

Nakholmen er den minste hytteøya og den mest tilgjengelige for besøkende. Sørvest på øya ligger en liten strand med badebrygge, stupebrett og en badeflåte forankret et stykke ut. På en varm ettermiddag blir flåten sentrum for hele øya: ungdommer som hopper, unger som svømmer ut, voksne som flyter på ryggen med lukkede øyne. Fra sørsiden har du utsikt mot åpen fjord i sør og Osloskylinjen i nord. Kveldslyset i juni gjør noe med folk.

Lindøya er den største, med rundt 300 hytter og det sterkeste lokalsamfunnet. Mange hytter mangler fortsatt innlagt vann. Beboerne bruker felles vannposter. Ingen hytte får være høyere enn én etasje med loft. Fra ferga ser du rekkene med fargede hytter langs strandlinjen lenge før du legger til. Det ser ut som et postkort fra et land som ikke helt finnes lenger.

Hytteøyene er nabolag, ikke turistattraksjoner. Gå på de offentlige stiene. Vær stille. Ta med deg søpla.

Steilene: Der ferga ikke går

Sør for Nesodden, der indre fjord møter åpent vann, ligger Steilene. Hit kommer du bare med egen båt eller kajakk. Vannet er dypere, øyene er mer nakne, trærne færre.

Øygruppa var industriområde. Oljelagre for fjordens skipstrafikk. Alt er ryddet og fjernet nå, og naturen har tatt tilbake det meste. En stille oppreisningshistorie som speiler Oslos større prosjekt med å gi sjøfronten tilbake til folk.

Steinkobbe ligger på bergene her. Du hører dem før du ser dem, en lav bjeffing som bærer over vannet. Selkolonien er en av de nærmeste til noen europeisk hovedstad. Knerten, en av småøyene, er strengt vernet som sjøfuglreservat. Ilandstigning forbudt.

Det er noe eget med Steilene. Tjue minutter fra en hovedstad med en million mennesker, og du hører ingenting annet enn sjø og fugl.

Bygdøy: Halvøya som oppfører seg som en øy

Bygdøy er teknisk sett en halvøy, tilknyttet fastlandet siden 1800-tallet. Men den føles som en øy. Du krysser et smalt eid, og karakteren skifter umiddelbart. Trær erstatter boligblokker. Tempoet faller.

Museene kjenner du nok: Kon-Tiki, Fram, Norsk Folkemuseum med Gol stavkirke, Vikingskipshuset som er under utbygging og forventes gjenåpnet i 2027. Men Bygdøys beste side handler ikke om museer. Huk er Oslos mest populære badestrand, med sandbunn og nakentstrand på vestsiden. En kvarters spasertur gjennom Kongeskogen fører til Paradisbukta, en lun vik med roligere vann. Og strandstien som går rundt hele halvøya er 6,5 kilometer lang, gjennom gammelskog, langs svaberg og forbi kongefamiliens sommerbolig.

Buss 30 fra Jernbanetorget går hvert tiende minutt. Eller ta ferga fra Rådhuskaien til Dronningen fra april til oktober. Bygdøy er for en egen dag.

Tre øyer på én dag

B1 går i rundløype mellom Hovedøya, Lindøya, Gressholmen, Bleikøya og Nakholmen. Vanlig Ruterbillett, dagskort eller Oslo Pass. Du hopper av og på gjennom hele dagen. Tre til fire øyer er komfortabelt. En typisk dag: Hovedøya om morgenen for klosterruinene og en dukkert fra vestsvabergene, Gressholmen for lunsj på kroa, Nakholmen for ettermiddagsbad fra badebrygga.

Langøyene krever den separate B2-ferga og er en halvdagstur i seg selv. Bygdøy tar fort en hel dag med museene. Steilene er bare tilgjengelig med egen båt eller kajakk, og krever erfaring og riktige forhold.

Når du bør dra

Juni til august: Alt er åpent. Kroene, kioskene, alle fergerutene. Vannet holder 17–20 grader, av og til høyere i lune bukter. Sollyset holder til langt utover kvelden. Men alle andre er der også, spesielt i helgene.

Mai og september: Roligere. Mykere lys, dypere farger. Reduserte avganger, men nok til øyhopping. Vannet er for kaldt for de fleste, men turmulighetene og stemningen er på sitt beste. Klosterruinene på Hovedøya en septembermorgen i lavt lys, uten et menneske. Det er nok ikke den verste måten å bruke en formiddag på.

Oktober til april: Ferga til Hovedøya går året rundt, med redusert frekvens. De andre øyene er vanskeligere å nå. Men vinterfjorden har sin egen estetikk: mørk furu mot grått vann, klostermurene med et tynt lag snø, byskylinjen skarp i kald luft. Du har øya nesten alene.

Det du ser fra kaia

Fra Aker Brygge ser øyene ut som en sammenhengende grønn stripe på den andre siden av havnebassenget. Det tar syv minutter å komme over. Da åpner det seg: klosterruiner fra 1100-tallet, en nedlagt sjøflyplass, søppelfyllinger som ble sandstrender, hyttesamfunn med ventelister på tjue år, selkolonier og fyrtårn og stier der du ikke møter et menneske.

Alt sammen innenfor synsvidde fra Rådhuset.

Ta med badehåndkle og matpakke. Ferga går hvert kvarter.