Sel ved Steilene: den eneste kolonien i indre Oslofjord

Steilene er en gruppe på fem øyer midt i Vestfjorden, mellom Bygdøy og Nesoddtangen, og huser den eneste faste selkolonien i indre Oslofjord. Rundt 100 steinkobber (Phoca vitulina vitulina) legger seg opp på de ytre skjærene hele året. Steilene fyr har vært i drift siden 1837. Kolonien ble nesten utradert to ganger av selpest (PDV) i 1988 og 2002, og kom tilbake begge gangene.

Fem øyer, én koloni

Steilene ligger midt i Vestfjorden, det dypeste bassenget i indre Oslofjord — over 160 meter rett ned i partier. Fem hovedøyer utgjør gruppen. Fyrsteilene med fyret. Storsteilene, den største. Landsteilene og Persteilene, knyttet sammen av en smal landtunge. Og Knerten, den minste, som er fuglereservat. Selene bruker alle, men foretrekker de ytre skjærene der berget varmes tidlig og dønningen er liten.

Arten er steinkobbe, Phoca vitulina vitulina. Hannene blir over 150 centimeter og over 100 kilo. Hunnene er mindre. De kan bli opptil trettifem år gamle i naturen og spiser småfisk — tobis, brisling, ung lyr, sild, omtrent tjue arter til sammen. De er sosiale på land og kjent for å være sky for båt. Havert dukker av og til opp som streifdyr fra de svenske koloniene lenger sør, men hekker ikke her. Steilene er steinkobbeområde.

Viruset som nesten tok knekken på dem

To ganger innenfor levende manns minne ble Steilene-kolonien nesten utradert.

I 1988 feide et utbrudd av phocine distemper-virus — PDV, en slektning av menneskenes meslinger — gjennom de europeiske steinkobbebestandene fra Anholt i Kattegat. Det drepte over 23 000 sel i Nordsjøen og Skagerrak på en eneste sommer. Steilene falt fra rundt 350 sel til omtrent 100. I 2002 skjedde det igjen, akkurat som bestanden var på vei opp. Skagerrak-koloniene ble truffet enda hardere andre gangen.

Det vi ser i dag er i praksis barnebarna til de overlevende. Den norske fastlandsbestanden er tilbake på rundt 7 500 (Havforskningsinstituttets siste fulle telling), og bestanden i ytre Oslofjord, særlig ved Hvaler og Færder, har vokst fra rundt 600 i 2016 til omtrent 1 300 i 2022. Steilene-gruppa i indre fjord har brukt lengre tid på å hente seg inn. Ingen har lagt et helt presist tall på den, men den ligger i nedre hundretalls.

Når du kan se dem

Sen august til september. Det er feldfellingsperioden, da selene skifter ut fjorårspelsen og bruker mer av dagen oppe på berget for å varme seg. Det er også når Havforskningsinstituttet flyr telletoktene sine, fordi det er da hver eneste sel i kolonien er synlig samtidig. På en stille, solrik dag ved Steilene i september, ved fjære, kan du telle femti sel på én bergplate.

Kastetiden er midten av juni gjennom første uke i juli. Toppen ligger rundt Sankthans, sommersolverv. Ungene fødes på tang ved fjære og svømmer innen timer etter fødsel. Det er en av naturens mest komprimerte fødselsscener — fra livmor til åpent vann på én dag. Skjærene de bruker til kasting er de ytre, sørvendte, skjermet for vind. Vi gir dem god avstand i juni.

Beste sikt er to timer på hver side av fjære, lite vind, klar himmel. Vent i fergeleia og se mot fyrberget med kikkert. Ser du mørke kommaer på platen, er det sel.

Reglene, klart og greit

Knerten er naturreservat. Den ble vernet ved kongelig resolusjon 15. desember 1978 og har en streng ferdselsforbudsperiode — ingen ilandstigning, ingen båt innenfor 50-meterssonen — fra 15. april til 15. juli. Forbudet finnes fordi ærfugl, terner og andre sjøfugler hekker på bakken der, og en enkelt person som går gjennom skremmer kolonien og ødelegger hekkesesongen. Brudd er straffbart. Statens Naturoppsyn håndhever det.

Det finnes ingen universell tallregel for avstand til sel i norsk lov, men prinsippet er ikke forstyrr. Hvis en gruppe sel ramler ut i vannet når du nærmer deg, er du for nær. Femti meter er minimumet noen bør operere på; hundre er bedre. Ungene fødes uten fettreserver, og hver stresshendelse koster energi de ikke har råd til å miste.

Hvorfor de valgte Steilene

Bunnforhold. Vestfjordbassenget er det dypeste hullet i indre fjord — over 160 meter — og dypvannet kanaliserer kaldt, oksygenrikt skagerrakvann opp forbi Drøbak og inn i bassenget, der det blander seg og fôrer sild- og brislingstimene som fôrer selene. Steilene ligger også akkurat så langt ut at fergetrafikk og båttrafikk går rundt og ikke gjennom.

Spør en seiler fra Nesodden, og han forteller at kolonien alltid har vært der, så lenge det har vært berg over vann. 1980- og 2000-tallet var avbruddet, ikke normalen. Selene var der før fyret.

Jeg leser hvilke berg de ligger på ut fra vindretningen. Sørøst, så foretrekker de leinen av Storsteilene. Stille og varmt, så sprer de seg utover de ytre skjærene. Ligg femti meter unna og de blir liggende; kommer du nærmere, glir de ned i vannet igjen.

Hvis du vil se dem

Fra Nesodden kan du av og til se dem med god kikkert fra Alværn-sjøkanten mot vest. Fra vannet er bedre. En kajakktur fra Tjuvholmen eller Lysaker — se artikkelen om Mad Goats — får deg nær nok til å se dem, selv om innseilingen må være sakte og vinden snill. Fra privat båt kan du sirkle gruppen på respektfull avstand og se detaljene på enkeltdyr.

Vil du faktisk bruke en morgen på å observere dem ordentlig — kikkert, ankret opp i en trygg siktlinje, tid nok til at kolonien faller til ro etter at du kom — er det det et privat cruise er bygget for. Tre-timersturen rekker å nå Steilene, observere kolonien på avstand, fortsette forbi Dyna fyr og komme tilbake rundt Bygdøy. Vi kjenner vinklene som holder deg ute av flyveruten og likevel gir deg en ren utsikt.

En ting å forstå om selene. De har vært her gjennom alt Oslo har gått gjennom. Gjennom torskefisket, gjennom havneforurensningen, gjennom skipsfartens oppgangstider og etterkrigsnedgangen og den urbane oppryddingen. To ganger forsøkte et virus å viske dem ut. To ganger kom de tilbake. Kolonien holder stand uavhengig av hva vi gjør med resten av fjorden.