Oslofjorden er ikke en fjord — og det forklarer mye

Oslofjorden er ikke en fjord. Ikke i geologisk forstand, i hvert fall. Den ser ut som en. Den oppfører seg som en. Vi kaller den en. Men under overflaten ligger en helt annen historie enn den som formet Sognefjorden og Geirangerfjorden.

Det vi ser fra Aker Brygge er en riftdal. En sprekk i jordskorpen som åpnet seg for rundt 300 millioner år siden, da denne delen av verden lå ved ekvator. Isbreene kom senere og satte sitt preg, men de skapte den ikke. Den forskjellen forklarer alt: dybden, formen, terskelen ved Drøbak, oksygensvikten i Bunnefjorden, og grunnen til at torsken forsvant.

Riftdalen under fjorden

Strukturen under Oslofjorden heter Oslofeltet. Det er en graben — et stykke jordskorpe som sank ned mellom to parallelle forkastninger da overflaten ble strukket fra hverandre. Riften strekker seg rundt 200 kilometer fra Langesund i sør til godt forbi Oslo i nord, og den oppsto i permtiden.

Den gang lå Norge ved ekvator. Riftingen brakte med seg vulkansk aktivitet. Magma presset opp gjennom sprekkene og stivnet til bergarter du fortsatt finner i terrenget. Har du gått på Kolsås? Den flattoppede åsen klatrerne elsker? Det er restene av en permisk vulkan. Ullernåsen er en annen. Det er ikke fjell i vanlig forstand. Det er de nedslitte stubbene av vulkanske ventiler som var aktive da riften var ung.

Norges geologiske undersøkelse (NGU) har kartlagt Oslofeltet grundig. Bergartene er som en lærebok: larvikitt — en type monzonitt som nesten ikke finnes andre steder på jorden, oppkalt etter Larvik i sør. Rombeporfyr, syenitt, basalt. Larvikitt ble Norges nasjonalbergart. Du har sannsynligvis sett den uten å vite det. Det er den blågrå, iriserende steinen som brukes på fasader over hele Europa.

Så kom istidene. I løpet av de siste 2,6 millioner årene beveget isbreer seg over Skandinavia flere ganger. Hver gang ble den eksisterende riftdalen dypere og bredere. Breene skapte ikke Oslofjorden fra bunnen av. De arvet en dal og bygde den om. Da de trakk seg tilbake for siste gang for rundt 10 000 år siden, flommet sjøvannet inn.

Landet stiger jo fortsatt. Postglasial landheving løfter jordskorpen med 3–4 millimeter i året rundt Oslofjorden. Du merker det ikke i løpet av et liv, men over århundrer endrer det kystlinjen. Vikingtidens havner som lå ved sjøen ligger nå flere meter inn på land.

Drøbakterskelen: flaskehalsen

Ved Drøbak, 30 kilometer sør for Oslo, snevrer fjorden inn til 1,3 kilometer. Under overflaten stiger en rygg av fjell til bare 19,5 meter under vannlinjen. Dette er Drøbakterskelen, og den er sannsynligvis det viktigste enkeltstående geografiske trekket i indre Oslofjord.

Terskelen fungerer som en terskel. Vannet over 19,5 meter strømmer noenlunde fritt mellom indre og ytre fjord. Men dypvannet i indre fjord — alt under terskelens dybde — er i praksis fanget. Det kan bare skiftes ut når forholdene presser tungt, oksygenrikt vann fra ytre fjord over terskelen og ned i bassenget. Det skjer ujevnt, noen ganger bare en til to ganger i året. Når det ikke skjer lenge nok, mister dypvannet i indre fjord oksygenet sitt.

Den begrensede sirkulasjonen former alt i indre fjords økologi. Men terskelens betydning er ikke bare økologisk.

Den er militær.

Det smale løpet ved Drøbak er en naturlig flaskehals, og det skjønte man tidlig. Oscarsborg festning ble bygget på øyer midt i sundet på 1840-tallet, med kanoner rettet mot den eneste farbare passasjen inn til indre fjord. 9. april 1940, da den tyske krysseren Blücher ledet en invasjonsstyrke mot Oslo, åpnet Oscarsborg ild på kloss hold. Blücher sank i sundet. Terskelen og det trange løpet ga ingen plass til manøvrering, ingen vei tilbake. Forsinkelsen ga kongefamilien og regjeringen tid til å flykte fra Oslo med gullreservene. Et geologisk trekk fra permtiden endret krigens gang i Norge.

Dybde og form

Oslofjorden når en maksimal dybde på rundt 200 meter i de ytre delene ved Færder. Indre fjord er mye grunnere — typisk 20–30 meter. Til sammenligning er Sognefjorden 1 308 meter dyp. Forskjellen skyldes at riftdalen allerede var bred og slak da breene kom. De gravde ikke den typen smal, bratt renne som kjennetegner en ekte fjord.

Sett ovenfra ligner Oslofjorden en lang Y. Hovedkanalen går nord-sør, men i nord deler den seg rundt Nesodden i to armer: vestover mot Oslo sentrum og østover mot Bunnefjorden, fjordens dypeste indre basseng. De indre øyene — Hovedøya, Gressholmen, Langøyene, Bleikøya, Nakholmen, Lindøya — ligger alle innenfor noen minutters fergetur fra sentrum.

Sør for terskelen åpner ytre fjord seg. Bredere vann, lengre strekk, mer vind. De ytre øyene — Steilene, Hvalerskjærgården — føles villere. Langs kysten ligger byer med hver sin historie: Drøbak med festningen, Fredrikstad med gamlebyen, Tønsberg som en av Norges eldste byer, Sandefjord som verdens hvalfangsthovedstad, og Larvik ved larvikittbruddene og riftsystemets sørende.

To fjorder, to økosystemer

Terskelen deler ikke bare geografi. Den deler biologi. Ytre Oslofjord, med åpen forbindelse til Skagerrak, oppfører seg som et godt gjennomstrømmet kystfarvann. Kaldt, oksygenrikt vann sirkulerer fritt. Torsk, makrell og sei vandrer gjennom i sesongmønster. Niser patruljerer de ytre løpene. Steinkobbe hviler seg på skjærene ved Steilene og Hvaler — en av de største selkoloniene i Sør-Norge.

Indre fjord er noe annet. Varmere om sommeren, mer skjermet, og dårlig ventilert på dypt vann. Når dypvannet stagnerer, faller oksygennivåene. I verste fall blir bunnvannet helt uten oksygen. Livløst.

På 1960- og 70-tallet hadde tiår med urenset kloakk, industriutslipp og jordbruksavrenning presset indre fjord til bristepunktet. Algeoppblomstringer kvelte overflaten. Dypvannet var nesten permanent oksygenfattig. Det var ikke tilrådelig å bade. Fjorden, innenfor synsvidde fra Stortinget, var i ferd med å dø.

Oppryddingen er en av Norges stille miljøsuksesser. Oslo kommune investerte tungt i moderne avløpsrensing fra slutten av 1970-tallet. NIVA overvåker fjorden kontinuerlig, og langtidsdataene viser en klar trend: næringsstoffer ned, oksygen opp, biologisk mangfold tilbake. Badevannskvaliteten på Oslo-strendene oppfyller nå EUs krav. Men den begrensede sirkulasjonen betyr at indre fjord alltid vil være mer sårbar enn åpent kystfarvann. Torsken er fortsatt ikke tilbake der den var.

En riftdal, ikke en fjord

Oslofjorden er altså en sprekk i jordskorpen som åpnet seg da superkontinentet Pangea fortsatt var under forming, som fyltes med lava, ble slipt av is, fylt med sjøvann, og nå finner seg omgitt av en av Europas raskest voksende hovedsteder.

Tar du båten utover en stille kveld, er ingenting av dette synlig. Vannet er flatt, øyene er grønne, byen lyser i det fjerne. Det ser ut som en fjord. Men under overflaten, under det tynne laget med sjøvann, under bremorenen og det glasiale sedimentet, ligger et 300 millioner år gammelt arr i grunnfjellet. Navnet er feil. Men fjorden er vel verdt å bli kjent med.