Hvor nisene faktisk er: konkrete steder i indre Oslofjord

Vi har allerede en generell guide til niser i Oslofjorden. Denne er smalere: hvor ser vi dem fra båten, og hva er det med akkurat de stedene?

Hvor mange er de, egentlig

Ingen har talt dem her inne. Det nærmeste tallet er regionalt: Havforskningsinstituttet bruker rundt 14 000 fra og med Oslofjorden og sørover i Skagerrak, hentet fra en internasjonal undersøkelse publisert i 2023, og skriver samtidig at arten forekommer regelmessig i fjorden uten at vandringene er godt kartlagt. For europeisk farvann samlet endte SCANS-III på omtrent 467 000 niser sommeren 2016.

Å telle dem med øynene lar seg dårlig gjøre. De er oppe i ett sekund, uten sprut, og finnen er knapt større enn en hånd. Siden 2023 har instituttet hatt seks lyttebøyer i og rundt Raet nasjonalpark på Sørlandet som logger ekkolokaliseringsklikk, både for å få relative tall gjennom året og for å se hvor dyrene holder seg. Noe tilsvarende er ikke gjort innenfor Drøbakterskelen. Det vi har for indre fjord, er det båtene ser, og båtene ser det samme år etter år: en håndfull steder som leverer.

De fem stedene jeg speider etter dem

Etter seks sesonger på fjorden er det her jeg faktisk ser etter dem.

1. Drøbaksundet

Innsnevringen ligger rett sør for Oscarsborg, der fjorden er på sitt smaleste og samtidig på sitt grunneste. Over Drøbakterskelen står det 19 meter vann, og det er den terskelen som holder igjen vannutskiftingen i indre fjord. Strømmen over den samler sild og brisling på liten plass, og der jobber nisene, oftest utover sommeren. Skal jeg se en nise på en tur i indre fjord, er det som regel akkurat i den passasjen.

2. Øst for Nesoddtangen

Bunnefjorden går sørover på østsiden av halvøya. Renna utenfor Svartskog går ned til 154 meter, og mellom Bygdøy og Nesodden ligger en terskel på rundt femti meter som skiller bassenget fra Vestfjorden. Nisene kommer gjennom enkeltvis og parvis, stort sett i beitevinduene morgen og kveld.

3. Steilene-bassenget

Vestfjordbassenget går ned til 164 meter nord for Fagerstrand, et stykke nedenfor Steilene-fyrene. Jeg har sett et par rulle forbi fyret en helt vindstille augustmorgen, avtegnet av sine egne krusninger, tretti meter fra baugen. Det er også her en streifende steinkobbe av og til dukker opp på skjærene.

4. Triangelet Hovedøya, Gressholmen og Lindøya

Dette farvannet er grunnere enn de andre, men produktivt. Sundene mellom disse tre indre øyene huser sildestimer om sommeren, og nisene følger etter for å jakte. Ikke hver dag; du trenger blank sjø og rett tidspunkt.

5. Dyna fyr og Bygdøysundet

Dyna er det lille fyret utenfor den vestlige innfarten til Oslo havn, tent i 1874. Det står strøm gjennom sundet, og småfisken samler seg der. Niser dukker opp her av og til. Det er mindre pålitelig enn Drøbaksundet, men nært nok byen til at en morgenkaffe med kikkert på Bygdøy strand har gitt observasjoner.

Når du skal se etter

To vinduer gjelder, tidlig og sent, men blank sjø betyr mer enn klokkeslettet. Sild og brisling stiger fra dypet når lyset svekkes og synker tilbake i soloppgangen, så nisene beiter før åtte om morgenen og igjen fra rundt fem på ettermiddagen. Midt på dagen er det dårligste tidspunktet å lete på. En nise bryter overflaten i under et sekund og ruller nesten uten sprut, så i krapp sjø ser du dem rett og slett ikke. De beste observasjonene kommer på de dagene som ser minst lovende ut fra land: overskyet, vindstille, blankt. Juni til september er kjernesesongen, når byttefisken trekker inn i varmere og grunnere vann. Om vinteren ser jeg dem sjeldnere, men de er her.

Hva du skal se etter

En niserull varer omtrent ett sekund. Det du ser er en liten mørk rygg som ruller framover gjennom vannet, en kort grå bue og en bitte liten triangulær ryggfinne. Så er de borte. På kort hold hører du utpustet, et skarpt puff. Det er den lyden navnet kommer av: nise, av norrønt hnísa, «nyse, snøfte», ifølge Store norske leksikon. Engelsk gikk etter utseendet i stedet og endte med porpoise, fra fransk porc poisson, grisefisk.

De hopper ikke, og de rir ikke baugbølgen. Hvis noe hopper opp av vannet i Oslofjorden, er det en delfin du ser (sjelden her), ikke en nise.

Slik vet du at du er på rett sted: du ser én rull, og så ingenting. Femten til tjue sekunder senere kommer en ny rull, femti til hundre meter fra den første. Det er én nise som beveger seg i en rett linje under deg. Vent litt, så kommer det en ny.

Hvorfor de fortsatt er her

Indre Oslofjord har vært gjennom omtrent alt mennesker kan finne på: urenset kloakk, tungmetaller fra industrien, en torskebestand i tilnærmet kollaps og tiår med skipsstøy. På et eller annet vis ble nisene værende.

Det er nok minst to grunner. Den ene er menyen. Havforskningsinstituttet ramser opp en lang liste byttedyr som skifter med farvannet: lodde i nord, sild og brisling langs Skagerrak-kysten, mye bunnfisk borte i Kattegat. Sild og brisling ble værende i indre fjord gjennom alt torsken ikke tålte. Den andre er bunnformene. De dype bassengene i Vestfjorden og Bunnefjorden gir stille vann vekk fra de travleste leiene, og nisene ekkolokaliserer på 130 kHz, langt over det lavfrekvente duret fra en dieselmotor. De kan jakte i trafikk så lenge fisken er der.

Det dystre regnestykket

Den største trusselen mot norske niser er bifangst i garn. Havforskningsinstituttets egen beregning, publisert i 2020, endte på 2 871 druknede niser i året i norske garn i snitt, med enkeltår fra under 2 000 til over 4 000 avhengig av hvor mye redskap som står i sjøen; breiflabbfisket står for en stor del. Store norske leksikon oppgir et lavere tall, rundt 1 600, og teller da bare garn med stor maskevidde. For en liten gruppe dyr innenfor Drøbakterskelen ville én dårlig sesong syntes godt. Kommersielt torskefiske har vært stengt i hele Oslofjorden i flere år, og forskriften som gjelder nå (2026–2035) forbyr alt torskefiske fra Telemark til svenskegrensa og innfører nullfiskeområder hele året i indre fjord, ved Færder og ved Hvaler. Mindre garn i sjøen er det ene presset på nisene som har lettet.

Vil du se en

Fra land er Drøbak havn på en stille sommermorgen ditt beste gratis alternativ. Speid over sundet med kikkert.

Fra vannet stiger oddsene betraktelig. Et solnedgangscruise om sommeren treffer beitevinduet sent på ettermiddagen og når både Steilene-bassenget og innløpet til Drøbaksundet. Det er turen som oftest gir oss en niseobservasjon. En heldagstur gir deg nok rekkevidde til å vente ut den døde midtdagen og komme tilbake til kveldsvinduet med kaffen fortsatt varm.

Garantier finnes ikke: dyr i naturen er dyr i naturen. Men nisene er her. Av de seks sesongene jeg har jobbet på Oslofjorden, har jeg hatt niseobservasjoner i fem av dem. Den sjette var bare uflaks med timingen.

En siste ting. Fra der du står er nisen stum: den bryter overflaten, ruller og forsvinner. Fra der den svømmer, er fjorden en strøm av ekko på 130 kHz, tilbake fra skrog, fortøyningskjettinger og svømmeblærene til sild. Den finner middagen, og båten du står i, ved å lytte etter sine egne klikk.

Tallene er hentet fra Havforskningsinstituttet, SCANS-III og Store norske leksikon, og fiskereglene endrer seg. Sjekk kildelenkene før du stoler på en detalj. Sist gjennomgått juli 2026.

La motoren gå på tomgang innenfor Steilene ved strømskifte, og lytt. Utpustet er et skarpt puff, nærmere enn du tror. Indre fjord er liten nok til at de samme strekkene gir observasjoner uke etter uke: Drøbaksundet, Steilene-bassenget, sundene øst for Nesoddtangen.