Hvor nisene faktisk er: konkrete steder i indre Oslofjord

Vi har allerede en generell guide til niser i Oslofjorden. Denne er mer konkret: gitt at den fastboende bestanden er liten og sky, hvor ser vi dem egentlig, og hvorfor akkurat der?

Hvor mange er de, egentlig

Tallet du ser overalt er 70 til 80 individer hele året i indre fjord. Det er et nyttig tall, men verdt å forstå. Det kommer fra uformelle tellinger og kapteinobservasjoner, ikke fra en formell kartlegging. Den vitenskapelige formuleringen er mer forsiktig — Havforskningsinstituttet sier «noen hundre på det meste, til stede hele året».

Til sammenligning: hele Skagerrak-bestanden er på rundt 14 000, og den større Nordsjø/Kattegat-bestanden over 345 000. Det som skiller Oslofjord-gruppen er ikke størrelsen. Det er at disse dyrene ser ut til å være fastboende. De trekker ikke. De tilbringer hele livet sitt i et farvann du kan krysse på en time.

De fem stedene jeg speider etter dem

Etter seks sesonger på fjorden er dette der jeg faktisk ser etter dem.

1. Drøbaksundet

Innsnevringen der indre fjord smalner til omtrent en kilometers bredde, rett sør for Oscarsborg. Tidevannsstrømmen gjennom passet samler sild og brisling. En gruppe på opptil ti niser er jevnlig rapportert her, særlig gjennom sommeren. Skal jeg se niser på en tur i indre fjord, er det oftest akkurat ved passasjen forbi Drøbaksundet.

2. Øst for Nesoddtangen

Dypvannskorridoren mellom Nesodden og Lysaker. Bunnen faller her til over 150 meter. Niser bryter overflaten i ene og toere langs denne linjen, vanligvis i morgen- og kveldsbeitevinduene. Fra Steilene kan du følge med i begge retninger og fange dem mens de beveger seg gjennom.

3. Steilene-bassenget

Den samme dype skålen som gjør Steilene til en selkoloni — over 160 meter under kjølen. Den holder fisk, og nisene jakter gjennom den. Jeg har sett et par rulle forbi fyret en helt vindstille augustmorgen, tegnet av sine egne krusninger, tretti meter fra baugen. Steilene fungerer for begge pattedyrene samtidig.

4. Triangelet Hovedøya — Gressholmen — Lindøya

Grunnere enn de andre, men produktivt. Sundene mellom disse tre indre øyene huser sildestimer om sommeren, og nisene følger etter for å jakte. Ikke hver dag; du trenger blank sjø og rett tidspunkt.

5. Dyna fyr og Bygdøysundet

Dyna er det lille fyret utenfor den vestlige innfarten til Oslo havn, tent i 1874. Sundet rundt har sterke tidevannsstrømmer og samlinger av småfisk. Niser dukker opp her av og til — mindre pålitelig enn Drøbaksundet, men nært nok byen til at en morgenkaffe med kikkert på Bygdøy strand har gitt observasjoner.

Når du skal se etter

Tidlig morgen før klokka 08 og sen ettermiddag etter klokka 17. Niser beiter hovedsakelig under den vertikale vandringen til byttet i grålysningen og skumringen — sild og brisling stiger fra dypet når lyset svekkes, og synker tilbake i soloppgangen. Midt på dagen er det dårligste tidspunktet å lete på.

Blank sjø er avgjørende. En nise bryter overflaten i under et sekund og ruller med minimalt sprut. I krapp sjø ser du dem rett og slett ikke. De beste observasjonene skjer på dager som ser uinteressante ut for mennesker — overskyet, vindstille, blanke.

Juni til september er kjernesesongen, når byttefisken trekker inn i varmere og grunnere vann og nisene følger etter. Jeg ser dem sjeldnere midt på vinteren, selv om de fortsatt er her.

Hva du skal se etter

En niserull varer omtrent ett sekund. Det du ser er en liten mørk rygg som ruller framover gjennom vannet, en kort grå bue, og en bitte liten triangulær ryggfinne. Så er de borte. På kort hold puster de hørbart ut — et skarpt puff — som er der det engelske navnet «porpoise» kommer fra (fransk porc poisson, grise-fisk). Det norske nise kommer fra norrønt hnísa som betyr «å nyse».

De hopper ikke. De rir ikke baugbølgen. Hvis noe hopper opp av vannet i Oslofjorden, ser du på en delfin — sjelden her — ikke en nise.

Slik vet du at du er på rett sted: du ser én rull, og så ingenting. Femten til tjue sekunder senere kommer en ny rull, femti til hundre meter fra den første. Det er én nise som beveger seg i en rett linje under deg. Vent. En til kommer.

Hvorfor de fortsatt er her

Indre Oslofjord har vært gjennom omtrent alt mennesker kan finne på. Urenset kloakk. Tungmetaller fra industrien. Torskebestanden i tilnærmet kollaps. Tiår med skipsstøy. På et eller annet vis ble nisene værende.

To grunner, delvis. For det første: de spiser ikke torsk. De spiser sild og brisling, og de er fortsatt i fjorden selv om torsken er borte. For det andre: de dype bassengene — Vestfjorden, Drøbakrenna, sjaktene øst for Nesoddtangen — gir stille refugier vekk fra de mest trafikkerte båtleiene. Niser ekkolokaliserer på 130 kHz, en frekvens over det meste av motorstøy. De kan jakte i trafikk, så lenge fisken er der.

Det dystre regnestykket

Den største trusselen mot norske niser er bifangst i garn. Rundt 1 600 niser drukner i norske kystgarn hvert år, mest i torske- og breiflabbfisket. For den lille fastboende gruppen i indre Oslofjord kan én dårlig fiskesesong gjøre alvorlig skade. Forbudet mot kommersielt torskefiske fra svenskegrensa til Telemark (Kragerø) i 2019 har redusert garntrykket i området, noe som er et stille og lite omtalt lyspunkt for nisene.

Vil du se en

Fra land er Drøbak havn på en stille sommermorgen ditt beste gratis alternativ. Speid over sundet med kikkert.

Fra vannet stiger oddsene betraktelig. Et solnedgangscruise om sommeren treffer beitevinduet sent på ettermiddagen og når både Steilene-bassenget og innløpet til Drøbaksundet; det er turen som oftest gir oss en niseobservasjon. En heldagstur gir deg nok rekkevidde til å vente ut den døde midtdagen og komme tilbake til kveldsvinduet med kaffen fortsatt varm.

Ingen garantier. Dyr i naturen er dyr i naturen. Men nisene er her. Av de seks sesongene jeg har jobbet på Oslofjorden, har jeg hatt niseobservasjoner i fem av dem. Den sjette var bare uflaks med timingen.

En siste ting. Nisen er stille fra ditt ståsted — den bryter overflaten, ruller, forsvinner. Fra dens ståsted er Oslofjorden ikke stille i det hele tatt. Den er full av 130 kHz-klikk som ekko av hvert båtskrog, hver fortøyningskjetting, hver sildeskjell. Fjorden du oppfatter visuelt — øyer, silhuetter, solnedganger — er for en nise et kartlagt lydbilde de har lest i millioner av år før noen av oss kom hit.

Tom motoren innenfor Steilene rundt stille vann og lytt. Utpustet er et skarpt puff. Indre fjord er liten nok til at det samme dusinet dyr jobber de samme strekkene uke etter uke — Drøbaksundet, Steilene-bassenget, sundene øst for Nesoddtangen.