Nisene i Oslofjorden: En guide for deg som vil se dem

Nisen (Phocoena phocoena) er den eneste fastboende hvalen i indre Oslofjord. Voksne måler 1,4–1,9 meter og veier 45–75 kilo. Bestanden i indre fjord er anslått til 70–80 individer, til stede hele året. De mest pålitelige stedene å se dem er dypvannet øst for Nesoddtangen, sundene rundt Steilene, og Drøbaksundet. Rolige morgener og kvelder gir best sikt.

Oslo har containerhavn, pendlerferger, cruiseskip. Oslofjorden er også et fungerende marint økosystem. Tilbring nok tid på vannet i de stille sundene mellom øyene og du vil se en. Trikset er å vite hva du ser etter, og hva du faktisk ser på.

Nisen: Oslofjordens faste beboer

Nisen (Phocoena phocoena) er den eneste hvalen du med rimelig sannsynlighet møter i indre Oslofjord. Et kompakt dyr. Voksne måler mellom 1,4 og 1,9 meter og veier 45 til 75 kilo. Omtrent som en stor hund. Ved siden av en flaskenesesprut, som kan bli fire meter, ser nisen nesten beskjeden ut.

Fargen er nedtonet: mørk grå rygg som blekes mot flankene, lys buk. Ryggfinnen er liten og trekantet, en butt, lavprofilert form midt på ryggen. Det er det ene kjennetegnet som betyr noe. En delfins ryggfinne er høy og buet, nesten teatralsk. Nisens er stump og nøktern, som dyret selv.

Oppførselen er det motsatte av delfiner. Sjenert. Alene eller i par. De bryter overflaten kort, en rask rull fremover for å puste, og under igjen. De hopper ikke. De rir ikke baugbølger. De opptrer ikke. Har du sett en naturdokumentar med delfiner som svinger seg synkront ved baugen av et skip, glem det bildet. Et nisemøte er stillere, raskere, og mye lettere å gå glipp av.

Jeg har vært på fjorden hundrevis av ganger. Jeg får fortsatt et lite støt når en dukker opp.

De jakter på den småfisken som finnes: sild, brisling, torsk, kutlinger. Jakten er akustisk, ikke visuell — nisens ekkolodd opererer på rundt 130 kHz, blant de høyeste frekvensene hos noen hval. De lever i en verden av lyd.

Bestandstallene er vanskelige å fastslå for en art som er over vannflaten i under ett sekund av gangen. SCANS-III-undersøkelsen fra 2016 anslo rundt 345 000 niser i Nordsjøen, Skagerrak og Kattegat samlet. Bestanden i indre Oslofjord er langt mindre, trolig noen hundre på det meste, men de er der hele året. De trekker ikke sørover om vinteren. De følger bare fisken mellom dypere og grunnere vann.

Hva er forskjellen på en delfin og en nise?

Vi får dette spørsmålet hele tiden. Forvirringen gir mening. Delfiner og niser er begge små tannhvaler. For et utrent øye kan de se like ut. Men de tilhører ulike familier og skiller seg på måter som teller når du vet hva du ser etter.

I Oslofjorden er det nisen du ser. Ekte delfinobservasjoner — flaskenesedelfin (Tursiops truncatus) eller kvitnos (Lagenorhynchus albirostris) — forekommer i norske farvann, men de er sjeldne og konsentrert langs ytre kyst og åpent Nordsjøhav, ikke i indre fjord. Sier noen at de så «delfiner i Oslofjorden», så de nesten helt sikkert niser. Vanlig feil. Fullt forståelig.

Når og hvor du kan se niser

Niser lever i Oslofjorden hele året, men sjansene varierer mye med sesong, vær og hvor på vannet du er.

Beste måneder: Juni til september. Byttefisk — sild, brisling, ung torsk — trekker inn i grunnere, varmere vann for å beite og gyte. Nisene følger etter. Midt på sommeren kan de dukke opp overraskende nær de indre øyene, noen få kilometer fra Oslo havn.

Beste forhold: Smult sjø er ufravikelig. En nise bryter overflaten i knapt et sekund, og ryggfinnen stikker bare noen centimeter over vannlinjen. Minste krusning og du ser den ikke. Blankt vann på en vindstille morgen eller kveld er det du vil ha. Overskyet hjelper faktisk, fordi det er mindre gjenskinn.

Beste tid på døgnet: Tidlig morgen (før 08:00) og sen ettermiddag (etter 17:00). Mindre båttrafikk, roligere sjø, og nisene ser ut til å beite nærmere overflaten i disse stille timene.

Beste steder fra båt: De dypere sundene øst for Nesodden er jevnt produktive. Farvannene rundt Steilene, øygruppa sør for Gressholmen, er også bra. Der ligger steinkobbekolonien. Drøbaksundet, der fjorden er på sitt smaleste og vannet dypest, er et annet pålitelig sted. Skulle jeg velge én rute for nisejakt, hadde jeg tatt kursen sørover mot Steilene en rolig julimorgen.

Fra land: Mulig, men vanskelig. Niser blir av og til sett fra Bygdøy-strendene eller av passasjerer på Nesoddfergen. Kikkert hjelper. Se etter en liten, mørk form som dukker opp og forsvinner i en rullende bevegelse fremover. Ingen sprut, ingen hopping. Kanskje et kort pust av dis, synlig et øyeblikk i kjølig luft.

Annet dyreliv du kan møte

Nisen er ikke det eneste ville dyret her ute. Fjorden har et overraskende rikt marint og kystnært dyreliv, det meste synlig for den som gidder å se.

Steinkobbe (Phoca vitulina) er de letteste store pattedyrene å finne. En liten koloni holder til på de ytre øyene rundt Steilene, der de ligger på svaberg for å hvile og varme seg. Fra respektfull avstand ser du dem tydelig: gråbrune klumper på steinene som av og til løfter hodet for å følge med på at du passerer.

Havørn (Haliaeetus albicilla) har gjort et stille comeback i Oslofjordområdet. De er ikke vanlige ved de indre øyene ennå, men observasjoner nær ytre fjord har økt de siste årene. Med et vingespenn på opptil 2,4 meter er de umulige å ta feil av.

Fuglelivet er rikt selv uten ørn. Ærfugl ligger i flokker nær øyene. Skarv står på svabergene med vingene utslått til tørk — de ser latterlige ut, som om de prøver å lufte en frakk. Svartbak, verdens største måkeart, patruljerer sundene. Om sommeren stupdykker rødnebbterne etter småfisk i gruntvannet, og tjeld piper fra de steinete strendene.

Under overflaten har Oslofjorden torsk, makrell (sommer og høst), sjøørret, og flere arter av leppefisk og kutling. Du ser dem ikke fra båten, men de er grunnlaget for alt annet. Grunnen til at nisene er her. Grunnen til at selen er her. Grunnen til at ørna er på vei tilbake.

Hvorfor niser i en urban fjord?

Godt spørsmål. Oslofjorden tar imot avrenning fra en storbyregion med over en million mennesker. Containerskip passerer gjennom sundet. Ferger krysser hvert halvtime. Høres ikke ut som nisehabitat.

Men indre Oslofjord i dag er et helt annet vannområde enn på 1970-tallet. Mesteparten av det tjuende århundret gikk urenset eller knapt renset kloakk rett i fjorden. Oksygennivåene på bunnen sank så lavt at store områder ble døde soner. Ingen fisk, ingen krepsdyr, ingenting levende under en viss dybde. Vannet nær Oslo luktet. Bading ble frarådet. Min besteforeldres generasjon husker fjorden som en åpen kloakk, noe som gjør det som skjedde etterpå desto mer bemerkelsesverdig.

Vendepunktet kom med vedvarende investering i avløpsrensing. Oslo og omegnskommunene bygde moderne renseanlegg som fjernet næringsstoffer før utslipp. NIVA har overvåket fjordens restitusjon i tiår. Oksygennivåene på bunnen har bedret seg, selv om de fortsatt er skjøre. Næringsstoffkonsentrasjonene har gått ned. Ålegrasenger, avgjørende oppveksthabitat for ungfisk, har begynt å komme tilbake i noen områder.

Når vannkvaliteten forbedret seg, kom fisken tilbake. Torsken, som hadde vært så godt som borte fra indre fjord, dukket opp igjen. Sild- og brislingbestandene stabiliserte seg. Og nisene, som går dit fisken er, fulgte etter. Kjeden er enkel: rent vann gir ålegras, ålegras beskytter småfisk, småfisk tiltrekker større fisk, større fisk tiltrekker niser. Fjern det første leddet og alt nedstrøms kollapser. Gjenopprett det, og livet vender tilbake.

Restitusjonen er ikke fullført. Oslofjorden er jo fortsatt under press fra jordbruksavrenning, stigende temperaturer og perioder med lavt oksygeninnhold på dypt vann. Artsdatabanken lister nisen som «livskraftig» nasjonalt, men lokale bestander i innelukket farvann er mer sårbare enn de i åpent hav. Det vi har her nå er ikke garantert å vare. Det avhenger av fortsatt investering i vannkvalitet og ansvarlig forvaltning av fjordens ressurser.

En fjord som jobber, en fjord som lever

Oslofjorden er en skipslei, en pendlerfergerute, og bakgården til en hovedstad. Tankskip passerer gjennom Drøbaksundet på vei til oljeterminalen. Danmarksfergen legger ut hver kveld. Seilbåter kjemper om ankringsplassen i sommerhelgene.

Og likevel. Et sted i de dypere sundene mellom øyene dukker en nise opp for et halvt sekund, tar et pust, og forsvinner. En steinkobbe følger med fra et svaberg på Steilene. En skarv tørker vingene. Vannet folk bader i på sommerettermiddager er det samme vannet som bærer en næringskjede fra plankton til niser.

Den sameksistensen er det mest interessante med Oslofjorden, etter min mening. Ferger og niser, containerskip og sel, en million mennesker og et fungerende marint økosystem som deler det samme smale vannstykket. Langt fra uberørt, men det fungerer.

Nisen vet vel ikke at den bor i en urban fjord. Den vet bare at det er fisk her, og dypt vann, og nok stillhet mellom fergene til å jakte. Vil du se en selv, velg en rolig morgen, ta kursen sørover forbi de indre øyene, og bare se på vannet. Ta med tålmodighet, ikke kikkert.