Nisene i Oslofjorden: En guide for deg som vil se dem

Nisen (Phocoena phocoena) er den eneste hvalen du med rimelighet møter i indre Oslofjord. Hunnene blir i snitt 160 centimeter og 60 kilo, hannene litt mindre. Havforskningsinstituttet skriver at arten forekommer regelmessig i fjorden uten at vandringene er godt kartlagt, og noen telling av nisene her inne finnes ikke. De sikreste stedene å se etter er dypvannet øst for Nesoddtangen, sundene rundt Steilene og Drøbaksundet, på blank sjø morgen og kveld.

Oslo har containerhavn, pendlerferger, cruiseskip. Oslofjorden er også et fungerende marint økosystem. Tilbring nok tid på vannet i de stille sundene mellom øyene og du vil se en. Trikset er å vite hva du ser etter, og hva du faktisk ser på.

Hvalen ingen legger merke til

Nisen er et kompakt dyr. Havforskningsinstituttet oppgir 160 centimeter og 60 kilo for hunnen, 150 og 50 for hannen, altså omtrent en stor hund. Ved siden av en flaskenesedelfin, som kan bli fire meter, ser nisen beskjeden ut. Gamle blir de sjelden: maksimal levealder ligger rundt 24 år, og bare vel fem prosent av dyrene passerer tolv.

Fargen er nedtonet: mørk grå rygg som blekes mot flankene, lys buk. Ryggfinnen er liten og trekantet, en butt, lavprofilert form midt på ryggen. Det er det ene kjennetegnet som betyr noe. En delfins ryggfinne er høy og buet, nesten teatralsk. Nisens er stump og lav.

Oppførselen er det motsatte av delfiner: sjenert, alene eller i par. De bryter overflaten kort, en rask rull fremover for å puste, og under igjen. De hopper ikke og rir ikke baugbølger. Har du sett en naturdokumentar med delfiner som svinger seg synkront ved baugen av et skip, glem det bildet. Et nisemøte er stillere, raskere og mye lettere å gå glipp av.

Jeg har vært på fjorden hundrevis av ganger. Jeg får fortsatt et lite støt når en dukker opp.

Menyen er lang og skifter med farvannet: lodde i nord, sild og brisling langs Skagerrak-kysten, mye bunnfisk borte i Kattegat. Jakten styres av lyd. Nisens ekkolodd går på rundt 130 kHz, blant de høyeste frekvensene hos noen hval og godt over det vi selv hører.

Ingen har talt nisene i indre Oslofjord. Det nærmeste tallet er regionalt: Havforskningsinstituttet bruker rundt 14 000 fra og med Oslofjorden og sørover i Skagerrak, hentet fra en internasjonal undersøkelse i 2023. Europeisk sett endte SCANS-III på omtrent 467 000 niser sommeren 2016, over 1,8 millioner kvadratkilometer fra Gibraltarstredet til Nord-Norge. Å telle et dyr som er synlig i under ett sekund av gangen er jo et vanskelig fag, og siden 2023 har instituttet hatt seks lyttebøyer ute ved Raet nasjonalpark som logger niseklikk for å få relative tall gjennom året. Noe tilsvarende finnes ikke her inne.

Hva er forskjellen på en delfin og en nise?

Vi får dette spørsmålet hele tiden, og forvirringen er forståelig. Delfiner og niser er begge små tannhvaler. For et utrent øye kan de se like ut. Men de tilhører ulike familier og skiller seg på måter som teller når du vet hva du ser etter.

I Oslofjorden er det nisen du ser. Flaskenesedelfin (Tursiops truncatus) og kvitnos (Lagenorhynchus albirostris) forekommer i norske farvann, men de er sjeldne og holder seg langs ytre kyst og åpent Nordsjøhav, ikke i indre fjord. Sier noen at de så «delfiner i Oslofjorden», så de nesten helt sikkert niser.

Når og hvor du kan se niser

Niser er i Oslofjorden hele året, men sjansene dine svinger med sesong, vær og hvor du befinner deg.

Juni til september er kjernesesongen. Byttefisken trekker inn i grunnere og varmere vann for å beite og gyte, og nisene følger etter; midtsommers kan de dukke opp noen få kilometer fra Oslo havn. Sjøen betyr likevel mer enn kalenderen. En nise bryter overflaten i knapt et sekund, og ryggfinnen stikker noen centimeter over vannlinjen, så den minste krusning skjuler den. Blankt vann tidlig morgen, før åtte, eller utpå kvelden etter fem er det som gjelder. Overskyet hjelper også, for da slipper du gjenskinnet.

Stedene er de samme fra sesong til sesong. Dypvannet øst for Nesoddtangen, der renna utenfor Svartskog går ned til 154 meter. Farvannet rundt Steilene, der vi jevnlig ser steinkobbe på skjærene. Og Drøbaksundet, der det bare er 19 meter ned til terskelen; det er den som gjør at bunnvannet innenfor skiftes så sjelden, og strømmen over den samler sild og brisling på liten plass. Skulle jeg velge én rute, ble det sørover mot Steilene en blank julimorgen.

Fra land går det an, men det krever tålmodighet. Niser blir sett fra Bygdøy-strendene og fra Nesoddfergen. Se etter en liten mørk form som ruller framover og forsvinner, uten sprut og uten hopp, kanskje med et kort pust av dis som henger et øyeblikk i kjølig luft. Å skanne et bredt felt blankt vann fungerer bedre enn å stirre gjennom kikkert.

Annet dyreliv du kan møte

Nisen er ikke det eneste ville dyret her ute. Fjorden har et overraskende rikt marint og kystnært dyreliv, det meste synlig for den som gidder å se.

Steinkobbe (Phoca vitulina) er de letteste store pattedyrene å finne. Vi ser dem jevnlig på de ytre øyene rundt Steilene, der de ligger på svaberg for å hvile og varme seg. Fra respektfull avstand ser du dem tydelig: gråbrune klumper på steinene som av og til løfter hodet for å følge med på at du passerer.

Havørn (Haliaeetus albicilla) har etablert seg igjen i Oslofjordområdet. De er ikke vanlige ved de indre øyene ennå, men observasjoner nær ytre fjord har økt de siste årene. Med et vingespenn på opptil 2,4 meter er de umulige å ta feil av.

Fuglelivet er rikt selv uten ørn. Ærfugl ligger i flokker nær øyene. Skarv står på svabergene med vingene utslått til tørk, og de ser latterlige ut, som om de prøver å lufte en frakk. Svartbak, verdens største måkeart, patruljerer sundene. Om sommeren stupdykker rødnebbterne etter småfisk i gruntvannet, og tjeld piper fra de steinete strendene.

Under overflaten har Oslofjorden torsk, makrell (sommer og høst), sjøørret og flere arter leppefisk og kutling. Du ser dem ikke fra båten, men de er grunnen til at nisene og selen er her, og til at ørna er på vei tilbake.

Hvorfor niser i en urban fjord?

Oslofjorden tar imot avrenning fra en storbyregion med over en million mennesker, containerskip passerer gjennom sundet, og ferger krysser hver halvtime. Det er ikke noe opplagt nisehabitat.

Men indre Oslofjord i dag er et helt annet vannområde enn på 1970-tallet. Mesteparten av det tjuende århundret gikk urenset eller knapt renset kloakk rett i fjorden. Oksygennivåene på bunnen sank så lavt at store områder ble døde soner, uten fisk, krepsdyr eller annet liv under en viss dybde. Vannet nær Oslo luktet, bading ble frarådet, og mine besteforeldres generasjon husker fjorden som en åpen kloakk.

Vendepunktet kom med vedvarende investering i avløpsrensing. Oslo og omegnskommunene bygde moderne renseanlegg som fjernet næringsstoffer før utslipp. NIVA har overvåket fjordens restitusjon i tiår. Oksygennivåene på bunnen har bedret seg, selv om de fortsatt er skjøre. Næringsstoffkonsentrasjonene har gått ned. Ålegrasenger, avgjørende oppveksthabitat for ungfisk, har begynt å komme tilbake i noen områder.

Når vannkvaliteten forbedret seg, kom fisken tilbake. Torsken, som hadde vært så godt som borte fra indre fjord, dukket opp igjen. Sild- og brislingbestandene stabiliserte seg. Og nisene, som går dit fisken er, fulgte etter. Kjeden er enkel: rent vann gir ålegras, ålegras beskytter småfisk, småfisk tiltrekker større fisk, større fisk tiltrekker niser.

Restitusjonen er ikke fullført. Oslofjorden er jo fortsatt under press fra jordbruksavrenning, stigende temperaturer og perioder med lavt oksygeninnhold på dypt vann. Artsdatabanken lister nisen som «livskraftig» nasjonalt, men lokale bestander i innelukket farvann er mer sårbare enn de i åpent hav. Det vi har her nå er ikke garantert å vare. Det avhenger av fortsatt investering i vannkvalitet og ansvarlig forvaltning av fjordens ressurser.

Nise eller delfin? Slik ser du forskjell

Du får ett eller to sekunder, så det lønner seg å vite hva du ser etter på forhånd. Nisen er liten, de fleste voksne rundt halvannen meter, og hodet er butt og avrundet, helt uten nebb. Ryggfinnen er lav og trekantet og stikker så vidt over vannet. Ser du et nebb, eller en høy sigdformet finne, er det ikke en nise.

Oppførselen avgjør det på avstand. En nise ruller kort og rolig framover, finne opp og finne ned, og hopper ikke. Delfiner hopper, spruter og rir baugbølger, gjerne i flokk, og de holder seg langs ytterkysten. En liten mørk finne som ruller gjennom blankt vann ved Nesodden eller Steilene, er en nise.

En fjord som jobber

Oslofjorden er en skipslei, en pendlerfergerute og bakgården til en hovedstad. Tankskip passerer gjennom Drøbaksundet på vei til oljeterminalen. Danmarksfergen legger ut hver kveld. Seilbåter kjemper om ankringsplassen i sommerhelgene.

Det samme vannet bærer dyrelivet. Niser jakter i de dypere sundene mellom øyene, steinkobber ligger på svabergene på Steilene, og vannet folk bader i på sommerettermiddager bærer en næringskjede fra plankton til niser.

En million mennesker og et fungerende marint økosystem deler det samme smale vannstykket. Fjorden er langt fra uberørt, og nisene er her likevel.

Nisene var her lenge før Oslo ble by, og de blir fordi det viktigste holder: fisk, dypt vann og nok ro mellom fergene til å jakte. Vil du se en selv, velg en rolig morgen, ta kursen sørover forbi de indre øyene, og se på vannet. Tålmodighet hjelper mer enn kikkert.

Tallene er hentet fra Havforskningsinstituttet og SCANS-III og endrer seg med hver nye undersøkelse. Sist gjennomgått juli 2026.