Fra Oslo til England: Harald Hardrådes vikingflåte

Ole Arvesen på gården Haugen i Rolvsøy hadde et jordstykke som var skrint, og en gravhaug som var svær: rundt 60 meter i tverrmål og fire meter høy, en av de største i landet. Han begynte å grave ut jord til åkeren fra nordsiden, og etter en stund sto han med kraftige eikeplanker i hendene. Det var 1867. Utgravingen som fulgte var Oluf Ryghs aller første, den varte i et par uker, og deler av Tuneskipet bærer fortsatt spor etter spadene. Skipet ble fraktet på flåte inn fjorden til Kristiania og sto i Universitetshagen i mange år.

Tretten år senere gravde to gårdsgutter i Gokstadhaugen ved Sandefjord, og i 1903 kom Osebergskipet fram i Revehaugen utenfor Tønsberg. Verdens tre best bevarte vikingskip lå altså i hauger rundt den samme fjorden. Vikingflåten i Oslofjorden er en begravd flåte, og den er grunnen til at vi vet hvordan skipene så ut i stedet for å lese dem ut av sagaene.

Tre skip, tre slags fartøy

Gokstadskipet er det største bevarte vikingskipet som finnes, i overkant av 23 meter langt og cirka fem meter bredt, klinkbygd i eik med 16 bordganger og 16 par årer. Mannskapet har trolig vært godt over tretti med roere, styrmann og utkikk. Årringene daterer skipet til 890-årene og haugleggingen til rundt år 900.

Osebergskipet er rundt 22 meter langt og 5,10 meter bredt, bygd både for roing og seiling, og det best bevarte av de tre. Skipet ble bygd rundt 820 på Vestlandet, mens tømmeret i gravkammeret daterer selve begravelsen til 834.

Tuneskipet er det oppstykkede. Hvor langt det opprinnelig var, står fortsatt åpent: Store norske leksikon leser de bevarte delene som inntil 22 meter og 4,35 meter bredt, mens engelske Wikipedia oppgir inntil 18,7 meter og 4,2. Begge gir det 11 eller 12 par årer. Knut Paasches laserskanning på 2000-tallet, første gang metoden ble brukt på et norsk kulturminne, viste et flatere bunnparti og et annet lengde-bredde-forhold enn de to andre, og skrev om Tuneskipet fra grunnvannsfartøy til rask seiler.

Kvinnene i Oseberghaugen

To kvinner lå i gravkammeret, begge fra overklassen. Den yngste var rundt 50 til 55 år, den eldste rundt 80 eller mer, og begge var omkring 158 centimeter høye. Den siste undersøkelsen av skjelettene ble gjort i 2005–2007. Hos den eldste fant de store revmatiske leddforandringer og kreftspredning i bekken og ribbein, trolig fra brystkreft.

Skolebokversjonen om dronning Åsa og trellkvinnen hennes stammer fra en tidligere forskergenerasjon, og begge delene regnes i dag som lite sannsynlige. Det var undersøkelsen av tenner og skjelett hos den yngste kvinnen som flyttet henne opp i samme samfunnslag som den eldste.

Gravgodset er det rikest utstyrte fra vikingtiden i Europa: Osebergvogna med utskårne figurscener på vognkarmen, tre sleder med drag, fem dyrehodestolper, tekstiler, senger, kister, gårdsredskap og kjøkkentøy, og «Buddha-bøtta» med sitt menneskeformede beslag i messing.

Hva mannen i Gokstadhaugen tok med seg

Haugen var brutt og plyndret lenge før Nicolay Nicolaysen kom til i 1880, men det lå igjen nok: en slede, fem enkle senger, bøtter og disker av tre, en vanntønne, en stor bronsekjele med runeinnskrift, et brettspill og tre mindre båter oppe i skipet.

Dyrene forteller likevel mer enn gjenstandene. Bak gravkammeret lå to påfugler, to hønsehauker og en and eller gås. Utenfor skipet lå tolv hester og minst sju hunder, fem av dem som dagens mynder og resten nærmest elghunder. Sammensetningen beskriver en mann som jaktet til hest med hauk og hund. Påfuglene er det som skurrer: de fuglene kom til Vestfold langs handelsveier som gikk til Middelhavet og lenger.

Utgravingen var i seg selv en begivenhet. Anslagsvis 25 000 mennesker tok turen til Kongshaugen i løpet av de ti ukene den varte våren og sommeren 1880, de fleste med båt.

Handelen bak skipene

Rundt år 800 ble det anlagt en handelsplass ved Viksfjorden i dagens Larvik, på vestsiden av ytre Oslofjord. Kaupang, norrønt for markedsplass, tolkes som Norges første by: inndelt i parseller slik andre tidlige skandinaviske byer var, bebodd året rundt der markedsplassene ellers bare levde i sesongen, kanskje rundt 500 innbyggere, med kontakt over store deler av Nord-Europa. Byen var i drift til et stykke ut på 900-tallet.

At skrogene tålte havet, ble ettertrykkelig demonstrert i 1893. «Viking», en nær kopi av Gokstadskipet bygd på Rødsverven i Sandefjord, seilte fra Bergen over Atlanteren med kaptein Magnus Andersen og tolv mann om bord, via Newfoundland til New York, opp Hudson, gjennom Eriekanalen og inn i De store sjøer. Skipet la til i Jackson Park i Chicago 12. juli 1893, til verdensutstillingen.

Og så 1066

Harald Sigurdsson kjempet ved Stiklestad som femtenåring, tilbrakte seksten år i øst med væringgarden i Konstantinopel som høydepunktet, og kom hjem i 1046 med penger, krigserfaring og tilnavnet Hardråde. I 1066 gikk han etter England.

Skipene samlet han ved Utvær i Solund, i Sognefjorden, fra mars eller april, og flåten var klar i begynnelsen av september. Styrken var en leidangsflåte, altså utskrevet langs hele kysten. Kongsskipet het Ormen. Før avreise fikk han sønnen Magnus tatt til konge, og med seg tok han dronning Elisiv, døtrene og den yngste sønnen Olav, slik en konge gjør når han har tenkt å bli boende i landet han invaderer.

Hvor mange skip det var, kommer an på kilden. Den angelsaksiske krøniken sier 300 uten å skille krigsskip fra forsyningsskip. Snorre sier «over to hundre skip, foruten forsyningsskip og småbåter». Da Harald møtte Tostig Godwinson ved Tynemouth 8. september, er tallet som oftest oppgis 240 til 300 langskip med 10 000 til 15 000 mann. Hæren som faktisk sto på slagmarken settes lavere, til 7 000 til 9 000, etter at forsterkninger fra Orknøyene var lagt til og mannskaper var satt igjen ved skipene.

Veien gikk om Shetland og Orknøyene, der Thorfinnsson-jarlene ble med, og om Dunfermline, der Malcolm 3. ga ham rundt 2 000 skotske soldater. De brente Scarborough, seilte opp Humber og Ouse og satte hæren i land ved Riccall 20. september. Samme dag slo de jarlene Morcar og Edwin ved Fulford, tre kilometer sør for York, og byen overga seg. Fem dager senere kom Harold Godwinson til Stamford Bridge med en hær som hadde gått 300 kilometer på fire dager. Det var varmt, og mange nordmenn hadde latt brynjene ligge igjen ved skipene. Harald fikk en pil i strupen. Av skipene som hadde seilt fra Norge, holdt det med 24 for å frakte de overlevende hjem.

Tre dager etter Stamford Bridge gikk Vilhelm av Normandie i land ved Pevensey. Harolds hær marsjerte 300 kilometer sørover igjen og tapte ved Hastings 14. oktober. Historikerne bruker Stamford Bridge som sluttstrek for vikingtiden, og engelsk tronfølge ble nok avgjort mer av tvangsmarsjen nordover enn av selve slaget.

De samme farvannene

Oslofjorden er stillere nå. Seilbåter og motoryachter samles der lastefartøyer og krigsskip lå, øyene er sommersteder heller enn utkikksposter, og de skjermede buktene der mannskap lastet proviant er de samme buktene folk ankrer opp i for å bade varme julidager.

Skipene kom tilbake til fjorden for lenge siden, først til hauger og så til Bygdøy, der alle tre nå står inne i det nye Vikingtidsmuseet. Bygget er stengt til 2027. Vannet utenfor har ingen åpningstider, og vi kjører private båtturer forbi Bygdøy hele sesongen.

Museumsstatus og gjenåpningsår sist sjekket mot museets egne sider 30. juli 2026.