Fra Oslo til England: Harald Hardr\u00e5des vikingfl\u00e5te

Sensommeren 1066 seilte Harald Sigurdsson — Hardråde, «den harde herskeren» — ut Oslofjorden mot England med mellom 240 og 300 langskip og 10 000–15 000 mann. Han falt ved Stamford Bridge 25. september. Bare 24 skip kom tilbake til Norge. Nederlaget regnes konvensjonelt som slutten på vikingtiden.

Den harde herskeren

Harald Sigurdsson ble født i 1015. Halvbroren var kong Olav II, senere helligkåret som Hellige Olav, Norges skytshelgen. Femten år gammel kjempet Harald ved Olavs side i slaget på Stiklestad i 1030. Olav falt. Harald ble såret og flyktet østover i eksil. Han så ikke Norge igjen på seksten år.

Det som skjedde i mellomtiden er nesten absurd i omfang. Han dukket opp ved storfyrst Jaroslavs hoff i Kiev, dro videre sørover til Konstantinopel og vervet seg i væringgarden — den bysantinske keiserens elitelivvakt. Han kjempet på Sicilia, i Bulgaria, i Det hellige land. Han samlet rikdom, krigserfaring og et rykte som gikk foran ham overalt. Tilnavnet Hardråde festet seg fordi det var presist.

Han kom tilbake til Norge i 1046 og tok tronen, delte den kort med nevøen Magnus før han ble enekonge. I tjue år konsoliderte han makten, førte krig mot danskene, bygde et rike. I 1066 var han femtien, herdet i krig og ute etter én siste erobring. England var målet.

Hvor mange skip seilte fra Oslofjorden i 1066?

Kommer an på hvem du spør. Den angelsaksiske krøniken sier 300. Snorre Sturlasons Heimskringla, skrevet rundt 1230, sier «over to hundre skip, foruten forsyningsskip og småbåter». Noen sagatekster presser tallet opp mot 360. De fleste moderne historikere lander på 240 til 300 fartøyer: rundt 200 til 240 krigsskip pluss 60 til 100 forsyningsfartøyer, med til sammen 10 000 til 15 000 mann.

Skipene i seg selv er verdt å forstå. Et typisk langskip fra denne perioden var 20 til 30 meter langt og rundt 5 meter over bommen. De var klinkbygde — overlappende eikplanker klinket sammen. Teknikken ga et skrog som var både sterkt og fleksibelt, i stand til å bøye seg med bølgene i stedet for å kjempe mot dem. Dypgåendet var grunt, høyst én meter, så skipene kunne navigere elver, legge til på åpne kyster og gli gjennom farvann som ville satt dypere fartøyer fast. Jeg tenker på det når vi passerer gjennom de trangeste sundene mellom øyene. Langskipene kunne gått overalt der vi går, og vel så det.

Hvert langskip hadde 15 til 30 par årer og et enkelt firkantseil vevet av ull, smurt med dyrefett for å holde vannet ute. Stavnårene bar utskårne galionsfigurer — drager, ormer, slyngende uhyrer — ment å skremme fienden og, i norrøn tro, holde onde ånder unna. Under seil med god vind: 10 knop. Under årer kunne mannskapet holde 5–6 knop i timevis.

Logistikken bak flåten var enorm. Å bygge over 200 krigsskip krevde enorme mengder gammel eik. Hvert skip forbrukte flere mål skog. Å fø 15 000 mann gjennom en sjøreise og et langvarig militært felttog krevde saltet kjøtt, tørrfisk, bygg, smør, ferskvann i fat. Så legg til hester, rustninger, våpen, telt, smedverktøy og de personlige eiendelene til menn som hadde planlagt å bli i England permanent. Harald tok med seg dronning Elisiv, døtrene og den yngste sønnen Olav.

Det var ikke et tokt. Det var en flytteoperasjon.

Avreisen

Indre Oslofjord var et naturlig oppmarsjområde. Skjermet av Nesodden i øst og øyrekken i sør, bød havna rolig vann dypt nok for lastede langskip, beskyttet mot Skagerraks åpne vinder. Den samme geografien som gjør øyene i indre fjord til et så fint cruiseområde i dag, gjorde det til et ideelt samlingssted for en krigsflåte for snart tusen år siden.

Hadde du stått på Hovedøya da flåten gjorde seg klar, ville du vært knapt en kilometer fra skipene. Nær nok til å se ansikter. Nær nok til å høre ordrer ropt mellom fartøyene. Vannet ville vært massivt med skrog. Årer som slo mot hverandre når skipene presset seg i formasjon. Tjære, våt ull, husdyr, salt på vinden.

Så lurene. Norrøne krigslurer laget av dyrehorn eller tre, som ga en dyp tone som bar kilometerne over vannet. Når flåten satte seg i bevegelse — årene som dukket i takt, seilene som foldet seg ut, dragehodene som snudde sørover mot åpen fjord — må lyden ha vært ulikt noe de lokale hadde hørt. Tusenvis av åreblad som traff overflaten i rytme. Knirk av tømmer. Ullseil som slo seg stramme.

Flåten passerte Bygdøy, passerte Nesodden, passerte Drøbaksundet der fjorden smalner, og seilte sørover inn i Skagerrak. De fleste mennene om bord ville aldri se dette farvannet igjen.

Felttoget: fra Orknøyene til Stamford Bridge

Flåten krysset Nordsjøen til Shetland og Orknøyene, som var norrøne territorier på den tiden, styrt av norskinnsatte jarler. Harald plukket opp flere skip og menn her, inkludert styrker lojale mot Tostig Godwinson. Tostig var den landsforviste broren til den engelske kongen Harold Godwinson, og han hadde sitt eget regnskap å gjøre opp. Den norske invasjonen var hans billett tilbake til makt.

Fra Orknøyene seilte den samlede flåten sørover langs Englands østkyst og herjet underveis. De gikk inn i Humber-estuariet og presset oppover elven Ouse mot York, den viktigste byen i Nord-England. 20. september 1066 møtte de en engelsk hær i slaget ved Fulford, like sør for York. Nordmennene vant knusende. York overga seg. Harald Hardråde, femtien år gammel, hadde erobret Nord-England i et eneste slag.

Fem dager senere falt alt sammen.

25. september 1066 dukket kong Harold Godwinson opp ved Stamford Bridge nær York med en engelsk hær som hadde tilbakelagt 300 kilometer på fire dager — en av de raskeste tvangmarsjene i middelalderhistorien. Nordmennene var fullstendig uforberedt. Det var en varm dag, og mange hadde latt rustningen ligge igjen ved skipene. De hvilte etter Fulford, ventet gisselutveksling, ikke kamp.

Slaget varte i timer. Harald Hardråde fikk en pil i strupen og døde. Tostig Godwinson falt ved hans side. Den norske hæren, lederløs og de fleste uten rustning, ble ødelagt. Av de rundt 300 skipene som seilte fra Norge, trengtes bare 24 for å frakte de overlevende hjem.

Tjuefire av tre hundre.

Slutten på vikingtiden

Stamford Bridge er datoen historikere tradisjonelt bruker for å markere slutten på vikingtiden. Siste store skandinaviske invasjon av de britiske øyer. Sluttkapittelet i tre hundre år med norrøn ekspansjon som hadde formet Europa fra Dublin til Konstantinopel.

Men konsekvensene var dypere enn étt tapt slag. Harold Godwinson, som hadde tvangsmarsjert hæren sin nordover for å knuse nordmennene, måtte nå snu og marsjere sørover umiddelbart. Vilhelm, hertug av Normandie (selv av norrøn ætt) hadde gått i land ved Pevensey på Englands sørkyst 28. september, bare tre dager etter Stamford Bridge. Harolds utmattede hær marsjerte nye 300 kilometer sørover og møtte normannerne ved Hastings 14. oktober 1066.

Harold tapte. Vilhelm erobret. England ble permanent forandret.

To invasjoner, to slag, tre uker i mellom. Engelsk historie snudde på det faktum at en femtien år gammel norsk konge seilte en flåte ut av Oslofjorden på akkurat feil tidspunkt. Eller akkurat riktig, sett fra normannisk side. Uten Haralds invasjon som trakk Harold Godwinson nordover, ville Vilhelm kanskje aldri fått fotfestet han trengte for å ta England. Man kan argumentere for at Oslofjorden var med på å muliggjøre den normanniske erobringen. Nordmenn får sjelden nok ære for det.

Hvordan så vikingskipene egentlig ut?

Vi trenger ikke gjette. To av de fineste vikingskipene noensinne bygget ble funnet innen 50 kilometer fra Oslofjordens vestkyst, gravlagt i Vestfold-leire. De overlevde nesten intakte i over tusen år.

Osebergskipet dateres til rundt 820 og ble gravd opp i 1904 nær en gård utenfor Tønsberg. Det er 21,6 meter langt, bygget i eik med samme klinkteknikk som Haralds krigsskip to hundre år senere. I gravhaugen lå to kvinner av høy rang, den ene rundt åtti, den andre rundt femti. Ingen vet med sikkerhet hvem de var. Den eldre kan ha vært dronning Åsa av Ynglingeætten, farmor til Harald Hårfagre, kongen som først samlet Norge. Gravgodset inkluderte en firhjulet vogn (den eneste komplette vikingtidsvognen som noensinne er funnet), tre dekorerte sleder, tekstiler og noe kalt «Oseberg-buddhaen»: et øsekar prydet med sittende figurer i lotusstilling, sannsynligvis plyndret fra Irland. Den ene gjenstanden alene antyder handelsnettverk som strakk seg fra Midtøsten til Atlanterhavet.

Gokstadskipet er fra rundt 890, funnet i 1880 nær Sandefjord. Med sine 23,3 meter var dette et skikkelig havgående krigsskip. Trettito åreposisjoner. Én mast for et firkantseil. Sekstifre skjold malt vekselvis gule og svarte langs relingene. Mannen som lå begravd inni var i førtiårene, kraftig bygget, og han gikk inn i etterlivet ledsaget av tolv hester, åtte hunder, to hønsehauker og to påfugler. Påfuglene er detaljen som alltid stopper meg. De fuglene kan bare ha kommet gjennom handelsruter som nådde Middelhavet eller lenger. En vikinggrav i landlige Vestfold, og noen fant det passende å legge ned påfugler.

I 1893 seilte en fullskala kopi av Gokstadskipet fra Bergen til Newfoundland på 28 dager, med en gjennomsnittsfart på 10 knop under seil. Kapteinen rapporterte at det fleksible skroget (kjølen kunne bøye seg opptil 2 centimeter i uvær) taklet Nord-Atlanteren utmerket. Overfarten beviste det sagaene alltid hadde hevdet: vikingskip kunne og nådde Nord-Amerika. Dette var ikke primitive båter. De var noe av det mest avanserte innen maritim ingeniørkunst i sin tid, og etter min mening noen av de vakreste fartøyene som noensinne er bygget.

Begge skipene er originaler. Selve eikefartøyene, bygget for over tusen år siden, bevart av Vestfold-leire. De huses for tiden på Vikingtidsmuseet i Oslo, som gjennomgår en massiv utvidelse og skal gjenåpne i 2027 som et av verdens største vikingmuseer. Når det åpner, kan du stå ved siden av Gokstadskipet og se den typen fartøy som fraktet 15 000 mann ut av denne fjorden i 1066.

Før Hardråde: vikingenes Oslofjord

Flåten i 1066 kom ikke fra intet. Oslofjorden hadde vært sentrum for norrøn sjømakt i hundreår. Skjermet farvann, direkte tilgang til Skagerrak og Nordsjøen, fruktbar jordbruksmark langs bredden. Det var det naturlige hjertelandet for vikingsivilisasjonen i Norge.

Rundt 800, nesten tre hundre år før Hardråde, ble en handelsbosetning kalt Kaupang (norrønt for «markedsplass») etablert på vestkysten av ytre Oslofjord, nær dagens Larvik. Norges første by: 400 til 600 fastboende, en havn full av handelsskip, og handelsvarer fra hele den kjente verden. Frankiske våpen. Baltisk rav. Glassperler fra Midtøsten. Irsk metallarbeid. Oslofjorden var ikke en avsidesliggende nordlig bakevje. Den var et knutepunkt i et nettverk som strakk seg fra Bagdad til Dublin.

Konsentrasjonen av monumentale skipsbegravelser langs Oslofjorden — Oseberg, Gokstad, Tune, Borrehøyene — er uten sidestykke noe sted i vikingverdenen. Vestfold-regionen på fjordens vestkyst var et av de mektigste smårikene i før-samlingstiden. Det fostret Ynglingeætten som til slutt samlet landet under én krone. Når Harald Hardråde samlet sin flåte i 1066, trakk han på en maritim tradisjon tre hundre år dyp.

De samme farvannene

Oslofjorden er stillere nå. Seilbåter og motoryachter der langskip en gang samlet seg. Fergeruter der krigsflåter mobiliserte. Øyene er sommersteder, ikke utkikksposter. Drøbaksundet, der Haralds flåte ville ha passert i gåsegang, er det samme sundet vi passerer på tur.

De samme tidevannsstrømmene som bar 300 langskip sørover beveger seg fortsatt gjennom fjorden. De skjermede buktene der krigere lastet proviant er de samme buktene der folk ankrer opp for å bade varme julidager. Hovedøya ligger fortsatt en kilometer fra byen, akkurat som den gjorde da den største vikingflåten noensinne seilte forbi.

Får du sjansen til å besøke Vikingtidsmuseet når det gjenåpner, gjør det. Kom så ut på vannet og se fjorden de skipene ble bygget for.