Dyreliv i Oslofjorden: Det du ser fra vannet

Oslofjorden har en fastboende nisebestand (anslått 70–80 individer i indre fjord), én sel-koloni ved Steilene (rundt 100 steinkobber), og hekkende havørn siden 2008 på Håøya. Skarv, ærfugl og måker er synlige fra alle båter. Sjøfuglkolonier på indre-fjord-skjær er stengt for ilandstigning 15. april–15. juli. Fjorden er et fungerende marint økosystem, ikke en kulisse.

Niser

Nisen (Phocoena phocoena) er fjordens faste sjøpattedyr. Hele året. Ikke sesongbasert, ikke trekkende. De bor her. Voksne individer måler 1,4 til 1,9 meter, mørkegrå på oversiden som gradvis går over til lysegrå under, med en liten trekantet ryggfinne som sitter midt på ryggen som et stutt seil. De dukker opp i omtrent ett sekund, puster ut et svakt puff, og forsvinner. Ingen hopp, ingen plaske, ingen øyekontakt. Om delfiner er artister, er niser pendlere. De skal nok et sted.

Jeg har skrevet en egen guide til niseobservasjon som dekker identifisering, atferd og de beste kanalene å finne dem i. Kortversjonen: rolig vann, tidlig eller sent på dagen, og se etter en kort mørk bue som bryter overflaten tjue til førti meter ut. De dypere løpene øst for Nesodden og sørover mot Steilene er de mest produktive. De fleste gjester som ser en kjenner den ikke igjen først. De tror det var en fisk som hoppet. Det var det ikke.

Vågehval er registrert i ytre Oslofjord nær Færder, men innenfor Drøbaksundet er de ekstremt sjeldne. Jeg har aldri sett en i indre fjord.

Sel

Steinkobbe (Phoca vitulina) er lettere å finne enn niser fordi de holder seg i ro. En koloni bor på de lave bergene i Steilene-skærgården, sør for Nesodden, der de ligger på svaberget ved lav sjø i grupper på ti til tjue. Fra båten ser du gråbrune former på steinene som ligner store sekker, helt til en løfter hodet og stirrer på deg. De har en vane med å observere båter med et uttrykk jeg bare kan beskrive som dypt uimponert. Vi skrur av motoren og driver når vi er nær dem, holder femti meter eller mer slik at de holder seg rolige.

Havert (Halichoerus grypus) dukker opp i ytre fjord av og til, men de er sjøldnere rundt de indre øyene. Steinkobbene er pålitelig til stede fra vår til høst, med vintersiktinger også når det er rolig nok til å komme seg ut til Steilene.

Fugler du faktisk ser

Oslofjorden er ikke Svalbard. Ingen kommer hit for en fugleekspedisjon. Men mangfoldet er reelt, og når du begynner å legge merke til det fra vannet, føles fjorden travlere enn du ventet.

Helårsbeboere

Skarv er overalt. Storskarv sitter på steiner, på bøyer, på stålrammene til sjømerker, alltid i den der vinger-ut-tørkeposituren. De er fjordens mest synlige fugl og den gjestene spør om oftest. Ærfugl flyter i løse flåter nær øyene, hannene svarthvite, hunnene i et spraglete brunt som smelter inn i steinene så godt at du bare ser dem når de beveger seg. Gråhegre står bom stille på grunt vann og venter. Tjeld piper fra hver eneste steinete strandlinje, oransje nebb og et kall som bærer over vannet som en brannalarm. Diverse måker, selvsagt. Alltid måker.

Ørnen

Havørnen (Haliaeetus albicilla) begynte å hekke på Håøya i 2008, etter 126 års fravær fra indre Oslofjord. Den setningen er verdt å lese to ganger. En fugl med 2,4 meter vingespenn, Nord-Europas største rovfugl, som hekker på en øy du kan se fra Oslo sentrum, etter over et århundre borte. Paret har hekket der siden, og observasjoner har økt over hele fjorden. Vi ser en omtrent hver femte eller sjette tur om sommeren, som regel høyt over de ytre øyene. Umiskjennelig. Ingenting annet i den størrelsen flyr her.

Fiskeørn observeres av og til også, selv om den er skyere og holder seg til de stillere delene av fjorden der fisken står nær overflaten. Jeg så en ta en fisk ved Steilene i august i fjor — et bratt stup fra kanskje tjue meters høyde, føttene først ned i vannet, opp igjen med noe sølvaktig som slet seg. Hele greia tok tre sekunder. En av gjestene fikk det på video. Resten av oss ble bare stående.

Vår- og sommergjester

Ternene ankommer i april og blir til august. De dykker etter småfisk i grunna rundt de indre øyene. Rødnebbterne er gruppens akrobater, folder vingene og kaster seg hodestups ned i vannet fra fem-seks meters høyde, og dukker opp igjen med en liten fisk på tvers i nebbet. Svaler skimmer vannet på varme kvelder, fanger insekter i det gylne lyset som får solnedgangsturer til å føles som dokumentar. Sangere synger fra øyenes kratt. Knerten, en liten holme i Steilene-gruppen, er et strengt fredet sjøfuglreservat der ingen ilandstigning er tillatt i hekkesesongen. Fuglene der har plassen helt for seg selv.

Høst og vinter

Fra oktober og utover forsvinner sommerartene, og overvintrende sjøfugl ankommer. Kvinand, havelle og diverse laksender dukker opp i kanalene mellom øyene. Fjorden blir stillere om vinteren. Færre båter, færre folk, mer synlig fugleliv. Det er en undervurdert tid å være på vannet.

Under overflaten

Du trenger ikke snørkel for å vite at fjorden er levende under vann, men det hjelper. Svømmer du fra båten med dykkerbriller, særlig rundt de steinete grunnene nær Gressholmen eller Hovedøya, er sjøbunnen mer befolket enn de fleste venter. Bergnebb og berggylt er de vanligste fiskene du ser: små, fargerike, i fart mellom steiner og tare. Kutlinger sitter på bunnen og stirrer opp. Strandkrabber siler sidelengs under kanter. Sjøstjerner klamrer seg fast i oransje og lilla. Kråkeboller kiler seg inn i sprekker.

Ungfisk av torsk var en gang vanlige i disse grunnene. Færre nå. Torskebestanden i indre Oslofjord har falt kraftig de siste to tiårene, og et fiskeforbud har vært gjeldende siden 2019 for å gi bestanden en sjanse til å ta seg opp. Hummersituasjonen er verre. Europeisk hummer i Oslofjorden har sunket med anslagsvis 92 prosent. Finner du en mens du svømmer, kan du trygt kalle det et lite mirakel.

Maneter dukker opp om sommeren. Glassmanet er den vanlige: gjennomsiktig, pulserende sakte, stort sett ufarlig med mindre du griper den. Brennmanet dukker av og til opp senere i sesongen med lange rødlige tentakler som brenner ordentlig. Vi holder øye med dem på badestoppene.

Det større bildet under overflaten er en langsom endring. Sukkertareskog, som en gang dekket store deler av Oslofjordens sjøbunn, har delvis blitt erstattet av trådalger som vi kaller lurv. Det høres uskyldig ut, men algene kveler taren og reduserer habitatet tilgjengelig for fisk og virvelløse dyr. Varmere vann og næringsavrenning er de viktigste driverne. En stille krise de fleste aldri ser.

På øyene

Oslofjord-øyene er små, men de byr på overraskelser. Hovedøya har en fast rev som har blitt noe av en lokal kjenning — den lunter langs stiene og dukker opp ved sommerkaféen uten antydning til bekymring for menneskene som sitter tre meter unna. Ekorn holder til på Bygdøy. Hjort er vanlige langs Nesodden-kysten og fastlandskantene, men du ser dem sjelden fra båt med mindre du ankrer i skumringen nær en rolig skogsstrekning.

Blomsterengene på Gressholmen i juni og juli trekker sommerfugler i mengder som føles malplassert for en bynaer øy. Gressholmen er naturreservat, så engene er fredet og uslått. Resultatet er et lappeteppe av farger synlig fra vannet når du nærmer deg: gult, lilla, hvitt, fullt av insekter. Det er en av de detaljene som bare gir mening når du innser hvor lite menneskelig inngrep det finnes. Ingen biler har noen gang kjørt på disse øyene. Ingen plantevernmidler. Jorda har fått være i fred i tiår.

Sesongkalender for dyreliv

Hva du ser avhenger av når du er her. Dette er en grov oversikt basert på år med erfaring på vannet.

Hvordan du ser mer

Tidlig morgen og sen ettermiddag. Alltid. Dyreliv er mer aktivt og mer synlig i timene når de fleste ennå sitter ved frokostbordet eller allerede er på middag. Lyset er også bedre — lavt og varmt — som gjør det lettere å oppdage bevegelse på overflaten fordi det er mindre gjenskinn.

Saktere båter ser mer. Det er ikke et salgstriks. Motorstøy driver dyr bort eller dypere, og bølger fra en rask båt forstyrrer fugler på nærliggende berg. Når vi skrur av motoren og driver nær selkolonien ved Steilene, løfter sel som var usynlige for et minutt siden hodet og ser på oss. Niser dukker opp nærmere stille båter. Hegrer blir stående i stedet for å fly bort. Hastighet og dyreliv er omvendt proporsjonale på fjorden.

Se på fuglene. Alvorlig. En klynge terner som dykker på samme sted betyr en stim åtefisk nær overflaten, og åtefisk kan bety niser under. Skarv som plutselig letter fra en stein kan bety at en sel nettopp dukket opp i nærheten. Fuglene er et levende kart over hva som skjer i vannet.

Stillheten etter at motoren går av ved anker er når fjorden avslører seg. Det tar omtrent to minutter. Bølgene legger seg. Lyden av vann mot skroget blir den eneste lyden. Så begynner de små bevegelsene: en finne, et plask, et fuglekall fra øya bak deg. De fleste dyrelivsøyeblikkene gjester husker skjer i det stille strekket, ikke mens vi er i bevegelse.

En fjord under press

Det ville vært uærlig å skrive om Oslofjordens dyreliv uten å nevne at økosystemet er sårbart. Fjorden har hentet seg bemerkelsesverdig inn fra forurensningen på 1900-tallet, da urenset kloakk gjorde store områder av sjøbunnen til døde soner, men bedringen er ufullstendig. Torskebestandene er fortsatt kritisk lave. Hummerbestanden har kollapset. Tareskog krymper. Perioder med lavt oksygen på dypt vann forekommer fortsatt, spesielt i de dype bassengene i indre fjord der vannutvekslingen er begrenset.

Jordbruksavrenning fra omliggende kommuner presser næringsstoffer inn i fjorden. Varmere vann favoriserer trådalger over tare. Båttrafikk, bygging og kystutbygging legger press på. Regjeringen la fram en helhetlig tiltaksplan for Oslofjorden i 2021, men gjennomføringen har vært treg. NIVA overvåker forholdene, og dataene tegner et blandet bilde: noen indikatorer bedres, andre ikke.

Det vi har nå er verdt å legge merke til nettopp fordi det ikke er garantert. Nisene, selen, den tilbakevendte ørna. Ingenting av det er permanent. Det avhenger av beslutninger om avløp, jordbruk, fiske og utbygging som tas i kommunestyrer de færreste kjenner til.

Hva du kan forvente, ærlig

På en typisk sommertur ser du skarv, ærfugl, måker, tjeld og trolig terner. Sel ved Steilene om vi kommer langt nok sør. Niser om vannet er rolig og du følger med. Ørn om du har flaks. Maneter om du bader. Noe under vann om du tar med dykkerbriller.

Dette er ikke Galápagos. Ingen reiser til Oslofjorden for en dedikert dyrelivssafari. Men det som overrasker folk er hvor mye som finnes her ute, tjue minutter fra en hovedstad, i en arbeidsfjord delt av ferger og containerskip. Dyrelivet eksisterer i mellomrommene mellom menneskelig aktivitet — i de stille kanalene, på de eksponerte bergene, i de to minuttene med stillhet etter at motoren slår av. Du må bare se.

Kikkert hjelper. Tålmodighet hjelper mer. Polariserte solbriller kutter gjenskinnet og gjør det mye lettere å se finner og former under vannlinjen. Jeg bruker dem på hver tur.